Et lite, men stort skattkammer

Bob Dylan
«The Complete Album Collection Vol. 1». Columbia/Sony
I salg fra mandag

Ofte blir Bob Dylan bare så fordømt viktig at det overskygger hvor fint det er å høre på ham. Dylans legendariske status kan bli litt slitsom å høre om, som han selv har vært den første til å påpeke i årenes løp. Dette evinnelige maset om Nobelprisen. og alle de store ordene: «Mine damer og herrer, gi en varm velkomst til ærespoeten i rock ’n’ roll, stemmen fra 60-årenes motkultur, mannen som tvang rocken i seng med folkesangen, som tok på seg sminke i 70-årene og forsvant i en tåke av rusmisbruk. Som kom tilbake og fant Jesus, som ble avfeid som forhistorisk i slutten av 80-årene, men skiftet gir og ga ut noen av den fineste musikken i karrieren sin mot slutten av 90-tallet. Mine damer og herrer, Columbias plateartist Bob Dylan». Slik er Bob Dylan ofte blitt introdusert på konsertene sine, basert på en gammel omtale i avisa The Buffalo News. Så kan Columbia Records komme med denne boksen sin. 43 plater, med 31 studioproduksjoner (flere av dem doble), seks konsertalbum og et dobbeltalbum med låter som ikke var med på de opprinnelige albumene, men som hører med i en slik samling.

I boka «31 Songs» gir forfatteren Nick Hornby en overbevisende beskrivelse av sitt forhold til Bob Dylan, en situasjon mange sikkert vil nikke gjenkjennende til: Han bryr seg ikke så mye om Dylan, han har bare «Blonde On Blonde» og «Highway 61 Revisited», selvfølgelig, og «Blood On The Tracks» og «Bringing It All Home» fordi de er sånne som alle har, og noen CD-bokser, og de to seneste utgivelsene, fordi de fikk så gode anmeldelser, og så videre og så videre. Det blir rundt 20 plater til slutt. Mer enn av noen andre, for Hornbys del. For mange er Dylan blitt en viktig del av livet.

Høsten har vært ekstra god for venner av Bob Dylan. Først kom de alternative versjonene av sangene fra «New Morning», som er noe av det fineste vi har hørt på grammofonplate i år. Så enda en konsert i Oslo, som etter en famlende start tok seg opp etter at Dylan introduserte et helt nytt konsept i sine moderne tider: En pause. I tre uker etterpå har vi hørt på helt andre ting. Nå får vi komme tilbake til saken: «The Complete Columbia Albums» er virkelig alle originalalbumene til Dylan. Inkludert filmmusikken til «Pat Garrett & Billy The Kid», «The Basement Tapes» og «Christmas in The Heart», om noen skulle være bekymret for disses videre skjebne. Til og med den utskjelte coversamlingen «Dylan» er her, for aller første gang på CD. Ingen av platene fra Dylans «bootleg»-serie er med, men boksen har seks konsertalbum som gikk inn i den offisielle rekka. Inkludert «Unplugged», og den ofte utskjelte med The Grateful Dead, som igjen viser seg å være mye bedre enn sitt rykte. Dobbeltalbumet «Side Tracks» samler opp de viktigste sangene som aldri fant veien til noe album - bortsett fra «Blind Willie McTell», som får være unntaket som bekrefter en eller annen regel i denne sammenhengen.

Jeg er litt fascinert av tittelen, som sier at dette er «Vol. 1» av Bob Dylans samlede verker. Hva som skal være på «Vol. 2», og når det skal være, blir spennende å se. Plassen tillater dessverre ikke å presentere alle de 43 platene hver for seg. Vi får nøye oss med Det Store Dusinet en gang til:

«The Freewheelin‘ Bob Dylan» (1963)

Dylans andre album, den første med hans egne sanger hele veien. Alene med gitaren synger han ut sin vrede mot verdens krigsherrer, men kommer også med varme kjærlighetserklæringer til nye og gamle venninner. Med bl.a. «Blowing In The Wind», «Girl From The North Country» og «Don‘t Think Twice It‘s All Right». Bob sier: «I heard the sound of a thunder/it roared out a warning/Heard the roar of a wave/that could drown the whole world» («A Hard Rains A-Gonna Fall»).

«Another Side Of Bob Dylan» (1964)

Mer av det samme, bare mer selvsikkert og ambisiøst tekstmessig. Med bl.a. «All I Really Want To Do», «My Back Pages» og «Chimes Of Freedom». Bob sier: «Yippee! I‘m a poet and I know it/Hope I don‘t blow it» («I Shall Be Free No 10»).

«Bringing It All Back Home» (1965)

Dylan gikk elektrisk, og pådro seg konservative visevenners vrede. Side 2 på den opprinnelige LPen var fortsatt akustisk, og faktisk en av hans aller sterkeste sider. Med «Love Minus Zero/No Limit», «Mr. Tambourine Man», «It‘s All Over Now Baby Blue» og «Gates Of Eden». Bob sier: «While money doesn‘t talk it swears» og «Even the president of the United States/Sometimes must have to stand naked» («It‘s Alright Ma (I‘m Only Bleeding»)).

«Highway 61 Revisited» (1965)

Regnet som en av rockens store klassikere, godt bluesinspirert i samspillet med folk som Mike Bloomfield og Al Kooper. Med bl.a. «It Takes A Lot To Laugh It Takes A Train To Cry», «Ballad Of A Thin Man» og «Desolation Row». Bob sier: «Princess on the steeple/And all the pretty people/They‘re drinkin‘/Thinkin‘ that they got it made» («Like A Rolling Stone»).

«Blonde On Blonde» (1966)

Opprinnelig et dobbeltalbum en gang da ingen hadde hørt så mye musikk på en gang før. Likevel holder han en forbausende høy standard hele veien. Med «I Want You», «Just Like A Woman» og «Absolutely Sweet Marie». Bob sier: «Mona Lisa must have had the highway blues/You can tell by the way she smiles» («Visions Of Johanna»).

«Nashville Skyline» (1969)

Helt ekte country nå, med en duett med Johnny Cash i nyinnspillingen av «Girl From The North Country». Dylan koser seg med familien på landet, han synger med silkestemme og høres usedvanlig tilfreds ut. Med «Lay Lady Lay» og «Country Pie». Bob sier: «Love is all there is/It makes the world go round/Love and only love/It can‘t be denied» («I Threw It All Away»)

«Blood On The Tracks» (1975)

Så galt kan det gå. Dylans «feelbad» plate, et bittert oppgjør med gamle forhold, og sterkt preget av at ekteskapet hans var i ferd med å ta slutt. En gripende samling sanger, med en musikalsk styrke som hadde vært nesten like slående uansett hva de handlet om. Med «Tangled Up In Blue», «Simple Twist Of Fate», «If You See Her Say Hello» og «Shelter From The Storm». Bob sier: «You‘re an idiot, babe/It‘s a wonder that you still know how to breathe» («Idiot Wind»).

«Desire» (1976)

En litt tam, stille-etter-stormen oppfølger til «Blood On The Tracks», men full av enklere, fengende sanger, mange preget av fela til Scarlet Riviera og harmoniene til Emmylou Harris. Med «Hurricane», «One More Cup Of Coffee» og «Sara». Bob sier: «What drives me to you/Is what drives me insane» («Isis»).

«Street Legal» (1978)

Dylan høres ut som han leter etter en mening med livet. Et langt bedre album enn sitt rykte - og Dylan reiste ut i verden igjen for første gang på åtte år. Der har han vært siden. Med «Changing Of The Guards» og «Is Your Love In Vain». Bob sier: «Socialism, hypnotism, patriotism, materialism/Fools making laws for the breaking of jaws» («No Time To Think»).

«Slow Train Coming» (1981)

Dylan ble helt og holdent kristen, og gikk for første gang til topps på norske salgslister. Denne plata er elsket og hatet, og litt sjelfull funky med sin Muscle Shoals-produksjon. Med «When He Returns», og «Man Gave Names To All The Animals». Bob sier: «You might be a rock ‘n‘ roll addict prancing on the stage/ (...)/But you gotta serve somebody» («You Gotta Serve Somebody»).

«Time Out Of Mind» (1997)

En lengtende, ensom, nesten desperat Bob Dylan møter vi i nesten alle sangene her. Han høres ut som en mann i dyp krise, med en selv for ham ualminnelig kreativ kraft. Med «Lovesick», «Cold Irons Bound» og «Make You Feel My Love». Bob sier: «Well my sense of humanity has gone down the drain/Behind every beautiful thing there‘s been some kind of pain» («Not Dark Yet»)

«Modern Times». (2006)

Et moderne mesterverk. Oppslukt av minner om gode tradisjoner lager Bob Dylan sitt beste album på over 30 år. Med «Ain‘t Talkin‘» og «Workingman‘s Blues #2». Bob sier: «I was thinkin‘ bout Alicia Keys/Couldn‘t keep from crying/When she was born in Hell‘s Kitchen/I was living down the line». («Thunder On The Mountain»)

Og dessuten:

«The Basement Tapes» (1967/1975)

Kjelleropptak med The Band, uformelt, men fullt av gode sanger likevel. Bob sier: «Now pull that drummer out from behind that bottle/Bring me my pipe, we’re gonna shake it/slap that drummer with a pie that smells» («Yeah, Heavy And A Bottle Of Bread»)

Noen ville valgt «The Times They Are A-Changing» også. Andre foretrekker «John Wesley Harding». Og hva med «Oh Mercy»? Jeg lurer på om det går an å bruke innholdet i denne boksen som et slags spill, der vi deler ut platene og prøver å komme fram til en vinner etter sindig uttenkte konkurranseregler.

geir.rakvaag@dagsavisen.no