«Down The Road Wherever»: Mark Knopfler og den lange veien hjem

4

Mark Knopfler

«Down The Road Wherever»

Mercury

I en større, rausere og mer fragmentert musikkverden er det stadig flere utstøtte artister som kan høres på med god samvittighet. Noe som spesielt kommer gamle 80-tallsveteraner til gode: Bryan Adams, Toto, Level 42 og Dire Straits, de kan også være med nå.

Man skal jo være rimelig forutinntatt for å avfeie lyden av Dire Straits, i alle fall før de ble frontfigurer for nye avspillingsteknologier. Gruppa hadde vel ingen framtid etter at en hel turne ble brukt til å lansere de nye digitale opptakskassettene. Til gjengjeld har disse årene gjort Mark Knopfler i stand til å gjøre som han vil som soloartist etterpå. Og sånn høres det fortsatt ut.

Mark Knopfler er glad i gammel, romantisk fortellerteknikk, med bilder av den ensomme vandreren, i et lokal koloritt satt opp mot den store verden. Han legger igjen et tekstmessig foredrag, og så drar han noen såre gitarlinjer for å understreke stemningen. Dette er han jo flink til, det er det vel ingen som tviler på, 40 år etter «Wild West End» eller «Sultans Of Swing».

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Det nye albumet har til og med en sang om den spede starten, «One Song At A Time», om sultne dager down south (London town, altså), og lysten til å komme seg videre, «én sang om gangen». Det skulle jo ikke så mange sanger til før Knopfler var ute i den store verden. Dette preger fortsatt mye av innholdet i sangene hans. «I’ll be gone over the ocean/With the transatlantic blues», synger han, før ei fele spiller en jig.

Knopfler har funnet seg veldig godt til rette mellom keltiske og amerikanske musikktradisjoner. «Just A Boy Away From Home» er lenge en skitten blues-låt der sangeren ligger våken om natta og grubler, til han hører en gutt utenfor som synger «You’ll Never Walk Alone». Da kan man jo bare tenke seg hvilken vei han går videre med slidegitaren. «When You Leave» og «Slow Learner» kunne vært gamle standardlåter fra jazzen.

«Good On You Son» handler om å forlate skitne gater i London for det søte livet i L.A. Situasjonsbeskrivelser mer enn fortellinger, men det setter til en viss grad fantasien i sving. Han er kanskje best når han er mer kryptisk, som i «My Bacon Roll», en nydelig liten sang med erkeengelsk mat som metaforer, fin poesi både i ord og toner.

Les også: «Wait For The Morning»: Med det tredje har det skjedd for Linnea Dale (DA+)

Mye av dette dreier seg altså om å ha kommet så langt det går an i livet, lene seg tilbake, støtte seg på noen sødmefylte gitarsoloer, og finne roen. Det er veldig behagelig, befriende nedpå, og godt å høre på. Selv om hvilket som helst av hans forrige album er fulle av sanger som er glemt, men som gjør samme nytten.

Det nye albumet er produsert av Guy Fletcher, som har vært med helt siden dagene med Dire Straits. Han står kanskje ikke fram som den strengeste nei-mannen i forhold til å be hovedpersonen om å vise litt moderasjon. For «Down The Road Wherever» er et veldig langt album, over 70 minutter, det er ikke alle disse 14 sangene som måtte spilles inn, og dette strekker tålmodigheten litt over bristepunktet.

Albumet slutter svært stemningsfullt, med «Matchstick Man». Knopfler alene med akustisk gitar, enda mann som kjører hjem til jul, men denne gangen en fattig musiker som må haike den lange veien hjem til Newcastle etter en jobb på sørkysten av England. Han slipper å leve sånn lenger selv, men Mark Knopfler får det til å høres ut som han har vært der, gjort det, og vet hva han synger om. Etter 40 år er han fortsatt en utmerket swing-sultan.

Spiller i Oslo Spektrum 9. juni.

Les også: «Best på vinyl»: Matias Hilmar Iversen er god i alle formater (DA+)