Nye takter

«Best på vinyl»: Matias Hilmar Iversen er god i alle formater

Ila Auto har lenge vært et av landets triveligste band. Som soloartist tar Matias Hilmar Iversen enda et skritt mot toppen.

Dagsavisen anmelder

Av Geir Rakvaag

5

Matias Hilmar Iversen

«Best på vinyl»

Skivebom

Matias Hilmar Iversen har vært hovedmann i gruppa Ila Auto i mange år. Det er allerede 12 år siden de fikk Spellemannprisen for beste countryalbum. En av sangene på Iversens første soloalbum heter «Country and western». Det er banjo og steelgitar bak ham her også, men langt fra i den stilrene bluegrass-retningen gruppa hans har spesialisert seg på.

Iversen med sitt eget band spiller mer generell vise-pop-rock, med en viss americana-klang i bunnen. Innenfor en så godt oppgått vei skal det litt til å skille seg ut, men disse sangene er virkelig en fryd å høre – helt uten store pretensjoner. Å gjøre sanger så trivelige, uten at de bli trivielle, det er godt gjort.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Tittelen «Best på vinyl» høres riktignok ut som en ordentlig pretensiøs programerklæring for et album. Det oser musikksnobberi, men sangen som har gitt albumet navn handler nettopp om en sanger som er så inderlig intens at det kanskje er blitt litt mye av det gode, når «ditt innerste hyl/gjør seg best på vinyl/sier folk». Så intens og innadvendt er nemlig slett ikke Iversen selv. Tvert imot er dette svært imøtekommende sanger, som til tross for et litt hverdagslig preg går rett i hjertet uten å rope høyt om oppmerksomhet.

Kontrasten til denne vinylsangen kommer umiddelbart etterpå i «Joggesko», som er albumets fineste sang. «Du likte best musikk som man kan danse til/det syntes jeg var i var ganske flaut i grunnen/Men du var aldri redd for hva folk ville si/Når du sang med til idiotisk popmusikk», synger han om en gammel flamme. Han skjønner nå, altfor seint, at han tok feil. Nå er det bare et håp igjen.

Les også: «Wait For The Morning»: Med det tredje har det skjedd for Linnea Dale (DA+)

Det er mange referanser til musikk i disse sangene. En av dem heter «Grateful Dead», og handler om å få bli med ei jente hjem og høre Grateful Dead, en kveld i 1995 etter stengetid på So What. Om man får oppleve noe sånt, om det (som her) bare er en gang i livet, skulle det bare mangle at det ikke ble en sang av det. Matias Hilmar Iversens album er en sann svir av sånne gode sanger, som får fram de fine, ettertenksomme følelsene.

Spiller på Mono i Oslo 22. november.

###