Mari Boine representerer den norske musikken som fortsatt kan være kontroversiell.

De spiller djevelens musikk

KOMMENTAR: Med temaet «Forbudte sanger» setter Oslo World Music Festival søkelys på vissheten om at musikk ikke må tas for gitt.

 

Djevelen har den beste musikken, heter det. Og det kan være noe i det, om man med «djevelens musikk» regner sanger, artister og stilarter som utfordrer gamle forstokkede oppfatninger rundt det være seg religion, kjønn, seksualitet eller sosial undertrykkelse, kort sagt musikk som bidrar til innovasjon, ytringsfrihet og fokus på menneskerettigheter.

Det er verdt å huske at vår egen samiske stjerne Mari Boine vokste opp under formaningene om at joik var djevelens musikk, og dermed syndig og forbudt. Om joiken har har tatt sitt naturlige rom i offentligheten og populærmusikken, er den fortsatt betent. I andre miljøer – også her hjemme – har vi sett kulturelle fordømmelser av kunstneriske uttrykk, enten i selve gjerningen eller i musikken som sådan. Siden Deeyah Khan reiste fra Norge for omlag 20 år siden, etter at hun som popartisten Deepika ble utsatt for drapstrusler og trakassering, er hun blitt en av Europas tydeligste stemmer i arbeidet for kvinners rettigheter, for ytringsfrihet og antirasisme. Det hun sier gjelder også i Norge.

LES OGSÅ: Sviktet av Norge

Derfor er det så viktig at nettopp Deeyah Khan og Mari Boine på hvert sitt vis er så sentrale på en Oslo World Music Festival som ikke bare bringer musikalsk fest fra hele verden til et høsthustrig Oslo, men som framstår som en av Norges viktigste arenaer for solidaritet, forbrødring og mangfold. Khan deltar som menneskerettighetsaktivist, Boine som artist og en stemme for musikkens frihet gjennom forestillingen «Under den nordlige stjerne». Der skal hun samtale og synge om joik som «demonisk» musikkform, som fortsatt evner å sette sinnene i kok innen religiøse miljøer, et bindeledd mellom noaiden – sjamannen – og åndeverdenen. Boine opptrer også sammen med Moddi under framføringen av forbudte sanger, og hun er selvsagt med og hedrer Inga Juusos minne, denne gangen i Operaen, og med det en sentral tradisjonsbærer innen samisk musikk.

LES OGSÅ: Forbudte følelser

Det er de samme sfærene Oslo World Music Festival blir en aktør i når de løfter fram de forbudte stemmene og gir scenen til artister som kjemper for ytringsfrihet, enten gjennom seminardeltakelse eller med instrumentene. Som Noura Mint Seymali som synger om kvinners rettigheter eller Mashah Vahdat, som bokstavelig talt synger med sin i Iran forbudte stemme. Blant de sistnevnte er også Emel Mathlouthi, revolusjonsrøsten fra den arabiske våren, og Mashrou’ Leila fra Libanon som utfordrer gjennom meninger og seksualitet. Begge skal diskutere musikk i konflikt med maktapparat, religiøs tro og tradisjoner, som en del av et festivalprogram som rett og slett er djevelsk bra. På alle vis.