Årets jazzkomet dobbelt opp

Mette Henriette, som hun kaller seg som artist, har gitt ut et dobbeltalbum med to forskjellige uttrykk på de to platene: «O» er innspilt med en trio, «Ø» med 13 musikere til sammen.

– Denne musikken er ikke laget for å passe inn noe sted, ikke for å tjene noe annet enn seg selv. Noen av låtene er sånn at jeg flirte litt da de var ferdige, fordi det var morsomt at de skulle ut på ECM. Jeg har aldri tenkt på hva slags selskap som skulle gi ut dette, bare at musikken skulle være så ekte som mulig for meg, sier hun.

På loftet

Mette Henriette har spilt saksofon siden hun fant én på loftet til tanta som 12-åring.

– Da falt alle brikkene på plass, forteller hun. Hun har reist mye rundt som frijazzmusiker, fra USA til Tadsjikistan, men har også sittet hjemme og jobbet med et helt annet materiale. Albumet som bare heter «Mette Henriette» kommer altså på det tyske selskapet ECM, som under Manfred Eichers myndige ledelse har vært et begrep, en egen sjanger i jazzkretser i snart 50 år. I tidenes løp har ECM lansert norske jazzinnspillinger med Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen, Nils Petter Molvær, Tord Gustavsen og mange andre over hele verden. Som oftest produsert av Manfred Eicher selv, innspilt av Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio. Så også her.

For liten

Mette Henriette vokste opp i Trondheim, og hang rundt i miljøet rundt jazzlinja fra Konservatoriet fra hun var tenåring.

– Jeg var for egentlig liten til å komme inn på de stedene de spilte, men de var vel ikke vant til at noen sneik seg inn på jazzkonserter. Jeg var over alt der jazzstudentene gikk. Vi begynte å snakke sammen, og jamme litt. Jeg søkte på jazzlinja i to år, men kom ikke inn.

I stedet begynte hun på jazzlinja på Sund Folkehøgskole. Mot slutten av skoleåret hadde hun bestemt seg for å flytte til Berlin, da hun fikk en telefon om at hun hadde fått plass på Musikkhøgskolen i Oslo. Da stakk hun flisa til munnstykket fast i taket i øvingslokalet til folkehøgskolen, signerte ved siden av Kjetil Møster og alle de andre som hadde gått der før, og flyttet til Oslo.

Tåler en støyt

1. november 2013 hadde Mette Henriette ikke noe å gjøre om kvelden.

– Jeg har en greie med å gå ut døra og ta det derfra. På Grünerløkka så jeg en plakat om en konsert med Dino Saluzzi på Cosmopolite. I Norge er det bare omtrent rundt fire bandoneonister, og jeg har en av dem i bandet mitt, Saluzzi spiller bandoneon, så jeg ville høre så mye som mulig på det instrumentet.

Konserten var utsolgt, men Mette Henriette brukte sin erfaring med å komme seg inn likevel, og fikk en plass i trappa. Der Manfred Eicher bokstavelig talt snublet over henne. I pausen begynte de å prate sammen.

– Han er generelt utilgjengelig, men jeg har ikke opplevd å få den samme kontakten med noen andre før. Vi kunne fullføre hverandres setninger når vi begynte å snakke om musikk, og måten å jobbe på, forteller hun.

– Han er kjent for å være en streng produsent med sterke meninger?

– Det setter jeg veldig pris på. Da vet jeg akkurat hvor jeg har ham. Jeg tåler en støyt, sier Mette Henriette, og viser til sin nordnorske og samiske bakgrunn.

– Samene har opplevd harde tider. Jeg er den første i min familie som tar på seg kofta igjen og feier den samiske nasjonaldagen. En av låtene på albumet er en hyllest til mormor, jeg er stolt av styrken hennes. Den samiske identiteten skinner nok gjennom i musikken på en eller annen måte.

U2 og Beyoncé

ECM er et kompromissløst selskap på flere måter. De holder stand mot strømmeteknologien, slik at de som vil høre Mette Henriette må kjøpe albumet hennes.

– Jeg er veldig glad i fysiske album selv. Det blir en annen lytteropplevelse. Vi har lagt mye arbeid i cover og booklet, så jeg vil at folk skal få den helhetsopplevelsen, lese hvem som er med og se hele fotoserien, sier hun.

Albumcoveret har en serie portretter tatt av Anton Corbijn – som ellers er fast fotograf for U2 og Depeche Mode, og har tatt bilder for plateomslagene til en lang rekke av verdens største artister.

– Bildene hans snakker til meg. Vi hadde hatt kontakt i et år, og da det ble snakk om cover og pressbilder nevnte jeg det for Manfred Eicher. Anton Corbijn kom til Berlin for å ta bildene, det var litt absurd, for han kom rett fra New York, der han hadde fotografert Florence og Beyoncé. Det var bare oss to og en assistent, han knyttet selv saksofonen på ryggen min, mens Beyoncé sikkert hadde 20 assistenter med seg. Veldig enkelt, og kanskje befriende i stedet for å ha så mange andre å forholde seg til. I portrettene sine får han fanget en kvalitet i folk, med en kompromissløs estetikk. De store kontrastene, måten han møter blikkene til folk, jeg tror det er dette som skaper intensiteten, sier Mette Henriette.

I går spilte Mette Henriette som Norges representant i de nordiske jazzforbundenes Young Nordic Jazz Comets 2015 på en konsert i Finland. Første anledning til å høre henne i Oslo igjen blir på Bugge Wesseltofts 12-timers maraton «Lydkolonien» på Ingensteds, 8. november.

– Jeg er visst den eneste blåseren der. Det blir interessant å se om jeg har mer surstoff igjen mot slutten, sier hun.