David Bowie i lyd og bilder

Paolo Hewitt

«David Bowie - album for album»

Oversatt av Haakon Larsen

Cappelen Damm

Enda en gang er tida inne for David Bowie. Feiringen av gamle legender kommer med stadig kortere mellomrom. Som om vi begynner å få dårlig tid. Fortsatt har vi forhåpentlig mer igjen enn de «Five Years» Bowie så dystert ga oss i 1972. I fjor gjorde han et bemerkelsesverdig comeback med et helt nytt album. Så kom utstillingen «David Bowie Is» på Victoria And Albert-museet i London, med den visuelle delen av Bowies uttrykk som også er en så viktig del av historien hans. Nå er han tilbake med en monumental ny singel, «Sue (Or In A Season Of Crime)». Et sju minutter langt jazzdrama, igjen helt ulikt noe han har laget før. Det kommende samlealbumet «Nothing Has Changed» fråtser i store forandringer.

Paolo Hewitts praktbok «Bowie - album for album» fungerer som en biografi der hvert kapittel er viet, nettopp, hvert av hans album. Ryktene om albumformatets død er betydelig overdrevet, men metoden i denne boka minner oss i alle fall på hvor tydelig formatet har preget musikken i en mannsalder. Etter et forord av Torgrim Eggen knyttes alle hendelser i Bowies liv til hvilket album som hadde kommet i forveien, eller var på vei. Alle bildene minner oss om hvordan musikken hørtes ut da de ble tatt. Alt hører sammen med alt annet. Her er en lang rekke ikoniske fotografier av Bowie gjennom tidene. Bowie skinner som fotomodell gjennom hele 70-tallet. Han utfordret ikke bare som sanger og komponist, men provoserte omverdenen med sine mange poseringer. Først med sine velkjente androgyne framtoninger, senere med den strøkne dandy-looken som heller ikke akkurat var anerkjent i rocken.

«Bright lights, Soho, Wardour Street», sang Bowie i «London Boys», en av hans tidligste sanger. Jeg blir umiddelbart fascinert av at boka gjengir en gammel annonse fra klubben The Marquee, som lå i gata han beskriver i sangen. Et ganske lite sted, som denne sommeren 1966 hadde opptredener fra The Small Faces, The Move, Manfred Mann, Spencer Davies Group, The Yardbirds og John Mayalls Bluesbreakers med Eric Clapton. I dette kraftsenteret, hver søndag ettermiddag, «The Bowie Showboat» med David Bowie and The Buzz. Som ingen kjente stort til den gangen. Fortsatt var det over tre år til han ble oppdaget. Seks år til han ble en stjerne på ordentlig. Lenge så det ut til at «Space Oddity» hadde gjort Bowie til en one-hit-wonder. Det er underlig å bli minnet om at de fire første albumene hans ble ignorert av de fleste. I en kulturpolitisk sammenheng er Bowie et godt eksempel på hvor tregt markedet ofte reagerer på stor kunst.

Boka begynner med albumet som bare het «David Bowie», fra 1967. En annonse for utgivelsen beskriver Bowie med forunderlig presisjon: «Han har øyet til en avisreporter som vet hvor han skal, innsikten til en begavet psykiater, hjertet til et kjærlig barn, tankene til en filosof, pennen til en poet ... og øret til en 19 år gammel engelskmann som skjønner hva som får dagens hits til å røre på seg». Vi tok for oss det samme albumet på disse sidene i fjor, for å slå et slag for Bowies mest underkjente sider. «Først nå - et halvt århundre senere - klarer vi å se storheten i 20 år gamle David Bowie og hans gromme fascinasjoner», skriver Hewitt i boka. Et godt utgangspunkt for å gå videre og høre hvordan de andre platene høres ut, 40, 30, 20, 10 eller ett år etter de ble laget.

Hewitt tar for seg hvert album med kritisk distanse. Han er god til å se høydepunktene i Bowies produksjon. Alle som har fulgt litt med på dette vet hvor sterkt Bowie preget omverdenen med glamrock-albumene «Ziggy Stardust», «Aladdin Sane» og «Diamond Dogs» fra 1972 til 1974. Hvor sterkt han utfordret rockens hvitt/svart-tenkning med soulfunken på «Young Americans» i 1975 er mindre kjent. Mesterverket «Station To Station» kom i 1976, den såkalte Berlin-trilogien de to neste årene. 70-tallet til Bowie var en formidabel oppvisning i fri fantasi.

«Let's Dance» fra 1983 er Bowies mest omdiskuterte album, egentlig også et av hans beste, der han utfordret rockens konvensjoner med dansbar discorock. Den største nedturen i hele karrieren forblir «Never Let Me Down» fra 1987. Boka gjør et poeng av at den i det minste gjorde det bra i Skandinavia. I Norge fikk den en av hans beste listeplasseringer. Den forbausende evnen til å komme tilbake viste seg igjen på «Black Tie White Noise» i 1993. Et album som 21 år etter hever seg opp som enda ett av hans aller beste. Selv om den engelske utgaven av boka til Paolo Hewitt kom ut i 2012 er den oppdatert med fjorårets overraskende «The Next Day», der Bowie selv utfordret sin egen fortid ved å bruke om igjen omslaget til «Heroes», og gikk inn i ei ny framtid.

I strømmingens tidsalder har samlealbumet utspilt mye av sin gamle rolle. «Nothing Has Changed» viser likevel spennende tilnærminger til Bowies musikk, siden det kommer i flere formater. Utgaven med to CD-er er en streit kronologisk hitrekke. Trippelutgaven er programmert helt annerledes, og mer utfordrende. Den begynner med «Sue (Or In A Season Of Crime)», går videre med James Murphys lange «Hello Steve Reich»-remix av «Love Is Lost», «Hello Spaceboy»-versjonen med Pet Shop Boys, men ikke en eneste låt som vanligvis blir inkludert blant Bowies største hits. Å høre David Bowie igjen på denne måten kan være en utfordring man bør unne seg, for å forstå den enorme spennvidden i hans arbeider. Og, for alle del, «Dancing in The Street»-duetten med Mick Jagger også. For å minne oss om at ingen er ufeilbarlige. David Bowie kommer forhåpentligvis tilbake for å forandre seg, og forbløffe oss, enda flere ganger i framtida.

geir.rakvaag@dagsavisen.no