La oss snakke om kjærlighet

Når P.O. Enquist skriver så leser man. Og når den svenske forfatteren som er blitt kalt Nordens fremste nobelpriskandidat snakker så lytter man. I forrige uke fylte han 70 år nå er han i Oslo for å snakke om sin siste bok – den underlige urovekkende fortellingen om «Blanche og Marie».

Det er en fragmentert roman bygd opp av bilder og brokker av tekster som forteller historien om to helt forskjellige kvinner. Den ene er Marie Curie den dobbelte nobelprisvinneren som ble fordømt og forhatt etter å ha forelsket seg i en gift småbarnsfar. Den andre er Blanche Wittman. En gang var hun Hysteriets Dronning i et vitenskapelig eksperiment. Senere endte hun som en amputert torso liggende i en trekasse i Marie Curies leilighet.

Men først og fremst er «Blanche og Marie» en roman om kjærlighet. Den begynner og slutter med ordene «Amor Omnia Vincit» – kjærligheten overvinner alt. Og når boken er slutt står man ikke igjen med et klart svar. Snarere står man igjen med fornemmelsen av at kjærligheten like gjerne kan være svikefull stakkarslig og til og med dødelig. For i motsetning til det lysende blå radiumet finnes ikke kjærlighet som grunnstoff i det periodiske systemet. Og derfor er det på sin plass å spørre forfatteren om det virkelig er sant at kjærlighet overvinner alt?

Monsterforhold

– Nei det gjør den ikke. Det er en litt desperat setning det der svarer Per Olov Enquist.

– Kjærlighet kan være fantastisk destruktivt og vakkert. Det er en kraft som er så vanskelig å kontrollere som nesten ikke lar seg styre. Så noe helhetlig og totalt bilde av kjærligheten kan jeg ikke gi.

– Spørsmål to: Du har skrevet om arbeiderbevegelse idrettsbevegelsen og pinsebevegelsen. Hvorfor ville du skrive om kjærlighet denne gangen?

– Først og fremst ville jeg skrive om disse to kvinnene. Om Blanche og Marie. Senere ble det sånn fordi kjærligheten spiller en så stor rolle i livene deres. Blanche befinner seg i et monsterforhold: Hun har et forhold til en lege som eksperimenterer på henne foran et publikum. Og likevel når man ser det ene maleriet som finnes av henne så ser man et lite smil rundt munnen hennes – som om hun likevel har kontroll over situasjonen. Mens Marie og Pierre Curie var et berømt og tilsynelatende perfekt ektepar – og så viste det seg at hennes store og destruktive kjærlighetsopplevelse kom etter hans død.

Å velge det umulige

– Spørsmål tre er egentlig et spørsmål Blanche stiller i boken: «kjærligheten skal man ikke forsøke å forklare. Men hva var vi om vi ikke forsøkte»?

– Kjærlighet forstått som relasjoner til andre mennesker kan ikke forklares. Men hvis du leser boken og ser disse merkelige jentene og blir litt klokere – ja da blir jeg glad. For dette er et forsøk på å forklare og jeg gir ikke opp å forsøke. For øvrig siterer Blanche en roman jeg skrev for tjue år siden «Styrtet engel». Det syns jeg var vennlig gjort av henne.

– Spørsmål fire: I bokens nest siste setning skriver du: «Jeg har bestemt meg for å tro». Handler kjærlighet om å bestemme seg for å tro det er mulig – til tross for at man egentlig vet bedre?

– Det er noe i det. Jeg innser at det er umulig. Men la oss anta at det likevel er mulig for ikke å miste håpet. For ikke å bli kynikere. For ikke å forherdes i denne harde tid. Jeg tror det ligger en slags trøst i det.

– Femte spørsmål: Er evig kjærlighet bare mulig som litteratur?

– Det fins faktisk mennesker som lever et liv i kjærlighet. Jeg møtte en dame på 85 år som giftet seg for tredje gang da hun var 80. Hun sa til sin sønn som var på min alder at «du skal vite min gutt: man skal bare gifte seg for tredje gangen». Det er kanskje litt vanskelig å forstå betydningen av det men det betyr vel i bunn og grunn bare at det fins fantastiske muligheter.