Kunsten vi ikke vil se på veggen

KUNST

«Return to Sender – verk fra Kunst på arbeidsplassens samling»

Kunstplass Contemporary Art [Oslo], Oslo, 11/9 – 11/10 2020

Hadde det ikke vært for den smått foruroligende tittelen «Return to Sender», ville jeg sagt at dette er en veldig fin og hyggelig utstilling. Kunsten som vises på Oslo-galleriet Kunstplass, i anledning Kunst på arbeidsplassens 70-års jubileum, er blitt refusert av organisasjonens kunder. Hverken gode motiver eller et kjent navn garanterer aksept hos det brede publikum. Blant de 22 kunstnerne finner du kjente kunstnere som Dag Alveng, Vanessa Baird, Håkon Bleken, Damien Hirst, Bjarne Melgaard, Frida Orupabo, Leonard Richard og Zdenka Rusova. Alle sammen har opplevd at kundene ikke ønsker å vise kunsten deres i sine lokaler. Tilsynelatende ufarlig kunst kan inneholde atskillig sprengkraft.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kunst på arbeidsplassen (KPA) leier ut kunstutstillinger til bedrifter, organisasjoner og offentlige kontorer. KPA har en samling på rundt 6000 verk, og de inviterer gjerne kundene til å være med på opphengingen av kunsten i kantine, resepsjon og fellesarealer. Stadig oftere opplever KPA at kunstverk blir returnert fordi mottagerne synes det er problematisk å vise kunsten. Det kundene reagerer på kan være seksuell ladning, religiøst eller politisk innhold, eller bare et dystert uttrykk. Noen ganger er det så enkelt som at kunstverket blir for intimt eller fordi «humoren blir for krevende». Kunsten kan forstyrre utenlandske besøkende, eller den er ikke så lystig og oppbyggelig som mottakeren hadde sett for seg. Forklaringene er mange.

Dan Youngs fotoserie med nærbilder av Vibeke Løkkebergs ansikt ble for sterkt for Kunst på arbeids­plassens kunder. Var det tittelen «Orgasme» som ble utslags­givende? Foto: Dan Young/Kunst på arbeidsplassen

Hva slags kunst provoserer? For eksempel har norsk-amerikanske Dan Young (1938–2014) en serie fotografier med nærbilder av Vibeke Løkkebergs ansikt, tatt til Pål Løkkebergs film «Liv», fra 1967. Fotografiene ble brukt i innledningen av den nå klassiske filmen for å illudere en kvinnes ansikt idet hun får orgasme. Om det er bildenes uttrykk eller seriens tittel, «Orgasme», kundene reagerte på, vites ikke. Men Kunst på arbeidsplassen vurderte på et tidspunkt å endre tittelen på bildene for å gjøre dem mer attraktive. Et annet av Youngs bilder viser en ung jente i vannet. Det er en vakker beskrivelse av uskyldig glede og total frihet. «Problemet» er at jenta, som ikke er kommet i puberteten, ikke har noen klær på seg.

Les også: Lars Elling: «Blindkontur»: Når minner gjenskapes (+)

Både Vanessa Baird og Bjarne Melgaards bilder er uønsket på grunn av seksuelt innhold. Melgaard viser erigerte peniser, mens Baird har laget en serie tegninger som spinner rundt seksuelle forhold mellom kvinner og dyr. Du finner blant annet en variant av motivet med «Leda og svanen», et klassisk motiv som er brukt gjentatte ganger opp gjennom kunsthistorien. Marie Sjøvolds vare fotografi av en mor og hennes lille gutt som søker etter puppen ble for intimt for ett firma. De flyttet det fra resepsjonsområdet til ammerommet.

Vanessa Bairds bilder, en serie tegninger som spinner rundt seksuelle forhold mellom kvinner og dyr, er uønsket på grunn av seksuelt innhold. Blant dem er en variant av det kjente motivet med «Leda og svanen», Foto: Vanessa Baird/Kunst på arbeidsplassen

Kunst på arbeidsplassen har registrert «(…) at kunst som krever en større bevissthet og interesse for kunst og kulturhistorie (…) ikke lenger står øverst på ønskelisten.» For eksempel er Håkon Blekens berømte illustrasjoner til Ibsens «Hedda Gabler» blitt «for utdaterte og symboltunge». Leonard Richards tegninger, som har krigshistorien og etterkrigsoptimismen som bakgrunn, har kun blitt leid ut én gang etter at de ble innkjøpt i 2006. Frida Orupabo har fått masse oppmerksomhet etter at hun ble kjent for to år siden. Men til tross for at den digitale collagen «Untitled» er aktuell så det holder, har frykten for at motivet kan misforstås hindret at det er blitt utstilt – før det nå har havnet på de refusertes utstilling.

Det at Kunst på arbeidsplassen har satt sammen dette utvalget er noe mer enn en problematisering av en kommersiell aktørs utfordringer. Utstillingen peker på et symptom i tiden som betegnes av sterkere og mer polariserte motsetninger, lavere toleranse for annerledes holdninger, og et hardere debattklima. På Kunsthøyskolen i Oslo er det kommet krav om å fjerne kunstneren Vanessa Beecrofts fotografi «VB 48721» fra et fellesområde. Rettssaken mot Laila Anita Bertheussen har vist at kunstnerne bak teaterstykket «Ways of seeing» er blitt utsatt for hets og trakasserier.

Når vanlige mennesker ikke er villige til å utsette seg for kunst som kan tenkes å utfordre dem, da blir rommet for refleksjon, diskusjon og meningsbrytninger redusert. Men det er også mulig å se de mange returene som en omsorg for bedriftenes ansatte og besøkende: De som tar imot utstillingene og blir invitert til å være med på utvalget, uttrykker en bekymring for at noen kan bli krenket: Det må være lov å mislike kunst med sterke uttrykk.

Ytringsfriheten er under press. Vi liker å smykke oss med denne grunnleggende friheten. Vi liker også å si at kunsten er fri, og at den er og skal være en arena for kritiske ytringer. Men i likhet med demokratiet er muligheten og viljen til å ytre seg fritt blant de tingene som først kommer under press når samfunnsutviklingen hardner til. Det er det mange som mener skjer nå. Når vanlige folk reagerer ved å la den minste mulighet for krenkelse føre til avvisning av kunstverk, er det en reaksjon som legitimeres av handlinger i samfunnets toppsjikt.

Tilfellet med Kunst på arbeidsplassen viser at det ikke skal mye til før kunstens ytringsrom reduseres. Men det er ikke nødvendigvis arbeidsplasser som er den viktigste arenaen for kunstnerisk frihet. Mange arbeidsplasser forbyr diskusjon av politikk og andre aktuelle spørsmål. Konsekvensene kan bli mye større i andre sammenhenger. Kunstnerne har, tross alt, hatt muligheten til å ytre seg og lage kunsten. Man kan spørre om avvisningene av de kunstverkene Kunst på arbeidsplassen ønsker å formidle, er en svekkelse av demokratiet? Eller er det en styrke ved demokratiet vi er vitne til?