Poesi eller porno?

KUNSTUTSTILLING

Ole Jørgen Ness er født i 1961 og har lagd kunst siden 1970-tallet. Han er utdannet fra Kunstakademiet og SHKS, har vært husvenn hos Odd Nerdrum uten å helt bli en del av kretsen hans, er kjent for sin enorme produktivitet og sin uvilje mot å plasseres i bås. Gjennom årene har han skapt seg minst ni pseudonymer eller identiteter, alle med sitt særegne uttrykk. Denne vårens utstilling XYZ på Stenersenmuseet er ingen tradisjonell retrospektiv, men en romlig collage av gammelt og nytt i utfordrende samspill.

Mangfoldet i de fire salene er overveldende. Reisen åpner dempet med den klassiske hvite kuben som ramme for bredden i kunstnerskapet. Det vi ser kan være lagd av minimalisten Georg Jørgens, modernisten Norvald Braaten, surrealisten Jørgen Jøgner Nexi, den Nerdrum-inspirerte symbolisten Gustav Greigel, konseptualisten Yon Egil Askeir, eller andre. Ole Jørgen Ness er en multikunstner i ordets mest bokstavelige forstand.

Du trenger ikke sette deg inn i hver enkelt persona for å oppleve verkene. Åpenhet og assosiasjon er viktigst, selv om dybdekunnskap er snacks for en kunsthistoriker: Hver person har oppstått i forlengelsen av andre, så det er mulig å nøste opp utviklingen bakover som i et rebusløp. Å si at Ness leker med identiteter virker likevel misvisende, siden inntrykket er blodseriøst. Hva utgjør personene? Deltakere i en kunstdebatt, muligheten til å innta motsatte standpunkter, et frihetsprosjekt med risiko for nye tvangstrøyer?

En myriade av installasjoner møter oss i midtrommet. Identitetsprosjektet boltrer seg i et maksimalistisk biografisk verk som tidligere har vært vist i en litt annen form. Omfanget gjør at det kjennes som å drukne i en psykologisk-arkeologisk utgravning in progress. På veggen henger et boksdiagram over identitetene, flankert av fotografier og maleri av Ness’ eget ansikt, ett av dem plassert opp ned. På bordet skiller en samling knuste porselenselefanter seg ut, samt ei pakke påskrevet ordene «broken elephant».

Et modellandskap brer seg ut i motsatt hjørne, med bittesmå mennesker og landskaper. Polare leketrailere er påmalt et «bi», slik at logoen blir Bipolar Express. Et helikopter med landingsplattform, en flygende dinosaur, elefanter som vandrer på savannen. Elefantene igjen, hva er det med dem? En annen tilskuer vil se noe annet: Enda et fly, hva er det med fly? Også selvportrettet gjentas, i snapshot fra en telttur, i en plastmann foran lerretet med en ørliten pensel. Noen bordplater har malte mønstre, andre står på skrå, mellom speil som dobler og forvrenger i en svimlende Escher-effekt.

Det siste rommet er vakrest og mest problematisk. Veggene er overdådig dekorert med vikingornamenter, demoniske fabeldyr, scener fra et personligfilosofisk helvete av porno og poesi. Den sakrale, obskøne stemningen minner om freskene i Emanuel Vigelands mausoleum, eller kanskje hulen med 30.000 år gamle veggmalerier som Werner Herzog utforsker i den aktuelle 3D-filmen «Cave of Forgotten Dreams». Drømmene til Ness, derimot, er dessverre ikke glemt. Dette er den moderne huleboerens drøm, det mannlige blikkets lengsel etter sprikende, struttende dokker. «Ole Jørgen Ness har alltid likt nakne damer», skrev VGs anmelder Lars Elton - ja, hvis det er slik vi tror at damer ser ut.

Populærkulturens referanser kan gjøre vondt, de smerter et sted mellom kulturkritikk og fordommer. Leker Ness med pornoestetikk? Igjen virker «lek» som et malplassert ord. Utfordrer han tabuer? Kanskje, dersom det blottstilte blikket kan avsløre mer enn seg selv. I utstillingen finnes ingen naturlig kroki, ikke en eneste glamourmodell i tilnærmet behagelig positur. For meg er dette mer påfallende enn korsetter, lær og kjønnsorganer. Den styggvakre fresken handler ikke om tabuer, men klisjeer.