Klart for Potter-fabuleringer

Da David Yates hadde levert sin fjerde og siste «Harry Potter»-tilpasning i 2011, erklærte han offentlig at han var ferdig med J.K. Rowlings feirede fantasiverden. Regissørpipa fikk en annen lyd idet sistnevnte gikk hen og produserte sitt første renspikkede filmmanus basert på kortromanen «Fabeldyr og hvor de er å finne». Onsdag har filmen norsk kinopremiere.

– Jeg var veldig nervøs da jeg fikk utkastet presentert. Hvis det hadde lignet for mye på «Potter», ville det blitt vanskelig for meg, innrømmer Yates overfor NTB i New York.

– Heldigvis føltes det friskt og egenartet nok til at det var verdt å komme tilbake. Og det har resultert i to fenomenale år, der jeg har fått anledning til å jobbe direkte med «Jo» på en ny og spennende måte, utbroderer han.

Lys og mørke

Ifølge Yates er det nemlig noe helt annet når manuset stammer fra forfatteren selv, ikke minst når vedkommende er fersk i faget. Skjønt historien om «magizoologen» Salmander Fisle (Eddie Redmayne) er kjent blant millioner av Potter-fans, måtte Rowling angivelig anstrenge seg for å optimalisere historien.

– Utfordringen var å sette den rette tonen, forklarer Yates, som også var mannen bak sommerens «Tarzan»-relansering med Alexander Skarsgård i hovedrollen.

– Vi prøvde å treffe balansen mellom lys og mørke, hvilket var temmelig krevende. Jo er en sjenerøs skribent som elsker å ta publikum med på en emosjonell opplevelsesreise. Hun er ambisiøs og strekker seg stadig etter nye ideer. Da blir jobben vår å sørge for at de til sjuende og sist matcher hverandre på lerretet.

Magisk realisme

Det er nettopp ideene hennes som utmerker Rowlings penn, skal vi tro Yates, som definerer «Fabeldyr» som en forløper til «Potter»-sagaen.

– Det er det samme universet, forsikrer han.

– Det handler fortsatt om evnen til å forstå og være nysgjerrig på – ikke redd for – det som er «annerledes». Legg til verdier som sannhet, toleranse og vennskap, og det hele føles mer relevant i dag enn da vi laget de forrige filmene. Du trenger heller ikke å ha sett dem, eller for den saks skyld lest bøkene, for å få noe ut av akkurat denne.

– Hvordan designet dere selve vesenene?

– Vi tok utgangspunkt i Jos beskrivelser og utviklet en hel bøling som vi brukte flere måneder på å skjære ned i de mest essensielle. Underveis holdt vi hele tida øye med hva som faktisk finnes av skapninger på planeten, fordi vi ville la realismen styre. Til slutt kom Jo og tok en titt. Vi ville være trygge på at hun var komfortabel med dem.

Paris neste

– Hva kan du røpe om den neste filmen?

– Fint lite – bortsett fra at den foregår i Paris. Dessuten er den mer drømmende i stilen enn den første. Den får en ganske annen feeling.

– Hva er ambisjonene på vegne av serien som sådan?

– Vel, Jo har skissert den overhengende «buen» som binder avsnittene sammen. Imidlertid har vi bevisst glemt den, sånn at vi slipper å snakke om den ennå. Det jeg kan si, er at Jo bestemte seg for å lage så mange som fem mens hun skrev på toeren. Den satte fart i henne og fikk henne til å se potensialet, rapporterer Yates.

– Hun er svært tilfreds med eneren. Det skal bli interessant å se hvor hun tar oss videre. Storyen er stadig på skjelettstadiet. Nå gjenstår det å fikse kjøtt på beina. (NTB)