Her er anmeldelsene i sin helhet, fra Dagsavisen/Arbeiderbladets arkiv:

1992: MAKELØS MAGI!

Michael Jackson presenterte et stadionshow ingen har vært i nærheten av i Norge på Valle Hovin i går. I nærmere to timer viste han at tittelen "king of pop" er fullt fortjent. Han er forresten kongen av soul og rock også!

Det var på tide å holde kjeft om leketøy, fornøyelsesparker, ansiktsløftninger og hudfarge. Nå fikk vi se hva Michael Jackson egentlig driver med. Til tross for en solfylt norsk sommerkveld – der verdens sikkert dyreste lysanlegg ble overflødig – fikk vi se en opptreden som satte Bruce Springsteen, Prince og de andre som har vært på Valle Hovin helt i skyggen. Selv etter at sola gikk ned.

Men egentlig begynte det ikke så bra. Michael spratt opp av scenen som et prosjektil, og ble stående stiv som ei støtte og ta imot hyllesten i et helt minutt. Så dundret bandet løs i "Jam" , ilden sprutet og bombene smalt. Det var helt klart slutt på roen, men det låt ikke helt bra.

Fortsettelsen med "Wanna Be Starting Something" var heller ikke god. Det låt mekanisk av bandet, og stemmen var ikke kommet i form. Etter en liten kunstpause slo de over i gamle "Soul Makossa" , og fikk litt liv i låten. Men bare litt.

Etterpå klarte de å gjøre en stygg utgave av den egentlig så vakre balladen "Human Nature" også. Det lovet ikke godt.

Men så var det slutt på tullet. Med "Smooth Criminal" tok kvelden av så det sang – bokstavelig talt. Plutselig sang Michael så bra at vi kunne lure på om det var på ordentlig. Han stilte opp i gangsterhabitten fra videoen til samme låt, og alt satt som et skudd. Mot slutten fikk vi se noen helt ulovlige dansetrinn ifølge tyngdeloven. Kvelden var i gang.

Michael sang "I Just Can't Stop Loving You" i en vidunderlig duett sammen med Siedah Garrett – som har laget denne låten. Han dristet seg til å beføle henne midtveis, og klødde seg i skrittet etterpå. Det ble ikke siste gang. Så sang han den linja med "and if I stop" og stoppet. Publikum sang resten, og det så ut som om den voksne mannen begynte å grine.

Mer gråt

Under "She's Out Of My Life" blei ei ung jente overraskende trukket opp på scenen – og tårene hennes så i alle fall ekte ut. Etter at hun gikk ned igjen satte Michael seg på huk og gråt kanskje litt til.

Formen kom tilbake forbausende fort, for nå var det Jackson 5-medley, med "I Want You Back" "The Love You Save" og nok en tidløs ballade, "I'll Be There". Så stoppa han sannelig og begynte å grine enda en gang. – Jackie, Jermaine, Marlon, Tito and Randy – and Diana Ross – I love you, sa Michael. Fra "kongetribunen" på Valle Hovin vinket Diana Ross tilbake.

De som syntes dette ble litt vel snørrete fikk vel sitt da scenen ble forandret til et skrekkabinett i "Thriller". Herfra og inn var seieren sikret, og Michael bare øste ut gamle favoritter, "Beat It" , "Bad" , "Black Or White" , og mye mer. Men det er bare et norsk barnekor som kan redde "Heal The World" fra havariet.

Det var en magisk kveld. Går det an å synge bedre enn Michael Jackson på sitt beste? Kan han lene seg forover i spiss vinkel? Kan han gå forover og bakover på samme tid? Forsvant han virkelig i likkista i "Thriller"? Grein han på ordentlig? Kan han fly? Vi veit det ikke. Men en ting er sikkert: Dette var kunst.

Geir Rakvaag

Sto på trykk i Arbeiderbladet 17. juli 1992

1997: FORMEN FORTSATT UPÅKLAGELIG

«King of pop» sto det øverst på billetten, og det er neppe noen andre sangere som kan gjøre det samme med like stor overbevisning som Michael Jackson gjorde på Valle Hovin i går. 35.000 tilskuere fikk som ventet se et av de beste stadionshowene som har vært presentert i Norge - nesten like bra som forrige gang han var her.

Michael Jackson startet kvelden med fyrverkeri, han kom inn på scenen i et romskip, og i motsetning til U2 for to uker siden kom han seg ut av det også. Etter en lang kunstpause startet showet med «Scream», og som de skreik nede på betongdekket. Åpningen var helt over toppen, med en hel liten militærparade på scenen, norske og amerikanske flagg som vaiet i vinden, ikke direkte smakfullt, men de som har kalt dette fascistisk har neppe avtjent verneplikten.

Han ble uansett fort mer menneskelig, med en konsert som ikke ble så sterkt preget av sceneeffekter som vi kunne frykte. Her var det hans egen actionfylte opptreden som måtte redde kvelden. Michael Jackson har stemmen i god behold, han danser fortsatt som en gud, men vet ikke lenger helt hva som er kult å gjøre på scenen. En rekke kunstpauser stykket opp showet, kanskje han har blitt så gammel at han trenger å få igjen pusten innimellom, men selv om han ikke lenger er et like sterkt skue som søstera Janet var i Oslo i forfjor er formen fortsatt upåklagelig.

Det tok derimot litt tid før lyden fra det nesten usynlige bandet fant formen på Valle Hovin. «Wanna Be Starting Something» låt anstrengt, og løste seg ikke opp før den gikk over i en versjon av Hugh Masekelas «Soul Makossa». Fra gangsteropptrinnet «Smooth Criminal»» hadde imidlertid Michael Jackson vunnet kvelden, og da hadde det ennå ikke gått en halvtime . Da var han trygg nok til å kunne han ta opp ei jente fra mengden i «You Are Not Alone», og få det til å se så riktig så romantisk ut helt til det kom en stygg vakt og dro henne vekk.

Den store festen

Ettersom platene med Michael Jackson ikke blir bedre med årene demper det spenningen at han konsentrer seg om sanger fra 90-årene. Den store festen kom midt i konserten, først med en rekordkort «I Want You Back», fortsatt en av pophistoriens absolutte høydepunkter, flere Jackson 5-minner i «The Love You Save» og «Ill Be There», men er det meningen at vi skal at han virkelig sitter og griner over en tapt ungdom etterpå? Den uslåelige trilogien «Billie Jean», «Beat It» og «Thriller» kom etterpå, og fikk i alle fall meg til å tro at Michael Jackson virkelig er popens konge. Bedre kan det knapt gjøres. Etterpå kom en riktig så tøff funkseksjon, med «Blood On The Dancefloor», «Dangerous» og «Black Or White», en sterk energiutfoldelse, riktignok med stadig lengre klipp fra gamle musikkvideoer mellom låtene. «Black Or White» hadde vært stor nok i seg selv, uten å bygge et scenebilde rett ut av Pink Floyds «The Wall», like overdrevet og like umotivert.

Av og til er musikken til Michael Jackson mer enn nok. Slutten var ikke like lett å la seg rive med i, med et overdrevet føleri som passer bedre til opera enn popmusikk. Her kom han på scenen med barnekor og det hele, sang «Earth Song» og «Heal The World» midt i et krigstablå som om det bare er ham vi har igjen å stole på, og hvis det fortsatt var ufred, forurensing og Fremskrittspartiet på radioen da du våknet i dag er det i hvert fall ikke Michaels Jacksons skyld.

Ikke selvhøytidelig

Pretensiøs, ja, men likevel ikke med den samme selvhøytideligheten som preger de fleste rockestjernene som spiller på Valle Hovin. Jeg hadde likevel foretrukket å se ham på et enkelt diskotek. «I love you» forsikret han, om og om igjen. Jeg veit ikke, vi kan i hvert fall ikke fortsette å møtes på denne måten. Dessuten er det mer moro med søstera hans.

Geir Rakvaag

Sto på trykk i Dagsavisen/Arbeiderbladet 20. august 1997.