Kultur

– Jeg føler meg fortsatt som en outsider

Han er en av vår tids mest berømte kunstnere og avgjort inne i varmen. Men Jeff Koons kjenner fortsatt på utenforskapet i en verden som stadig provoseres av verkene hans.

Det var en blid og opplagt Jeff Koons, som møtte pressen under sin snarvisitt i Oslo i anledning Astrup Fearnleys retrospektive utstilling av verkene hans. Museet feirer i høst 25-årsjubileum med en rekke mindre utstillinger med sentrale kunstnere, og har gjennom årene kapret seg noen av Koons' nøkkelverk til sin samling, både malerier, appropriasjoner, skulpturer og såkalte readymades.
– Jeg er veldig glad for at disse verkene finnes nettopp her i et galleri som låner ut til hele verden og ikke i en privat samling der de ikke blir så tilgjengelige for publikum, sier Jeff Koons, som sier han trives blant sine eldre verker fordi de inspirerer.
– De får meg til å tenke at jeg forsatt har lyst til å lage nye ting, gå nye veier. Og håper at jeg kan fortsette med det en god stund til.

Retrospektiv

Med den retrospektive utstillingen får publikum anledning til å se verk som ofte er ute «på tur» fordi etterspørselen er stor fra hele verden. Blant annet har den store gullbelagte porselensfiguren av Michael Jackson og Bubbles (1988) nylig returnert fra USA og stiller nå som et naturlig midtpunkt i utstillingen. Av andre Koons-klassikere som stilles ut er de seksuelt eksplisitte bildene av Koons selv og ekskona Illona Staller, og tegneseriefiguren «Titi» i speilpolert rustfritt stål.
Temaer som seksualitet og udødelighet går igjen i hele Jeff Koons karriere, likeså forestillinger om klasse-relatert estetisk sans, eller smak; en tematikk han bearbeider gjennom appropriasjon av såkalte "kitsch"-objekter. Resultatet er ofte omtalt som skammelig banalt lureri, eller barnslig rørende.
– Jeg har alltid likt avant garde. Ideene om at du kan endre ditt eget liv, og dine oppfatninger av verden rundt deg og også endre samfunnet, sier Koons.

Hyperkommersiell

Siden jeff Koons gjorde sitt inntog på kunstarenaen på slutten av syttitallet har han vært en av de mest omtalte konseptkunstnerne i verden. Og han har ikke blitt mildere med årene. Nylig pådro han seg fransk kunstelites harme da han ga Paris by en skulptur til minne om terrorofrene fra 2015.  «Bouquet of Tulips» var ment å skulle plasseres utenfor Palais de Tokyo men møtte så massive protester fra franske kunstnere og gallerieiere som hevdet Koons er uninteressant som kunstner og kun en kynisk produsent av industriell hyperluksus for de rikeste.
– Hva tenker du om at du lager kunst av objekter fra såkalt valige folks liv, men verkene er så dyre at kun de rikeste har råd til å kjøpe dem?
-– Men er det så viktig å eie de fysiske objektene? undrer han.
– Finnes det ikke flere måter å eie noe på? Kunst handler ikke om det materielle verket men opplevelsen av det og hva det rører i deg. Et maleri eller en skulptur er bare verktøyet som kan stimulere deg. Det fysiske objektet er ikke der kunsten er.

Outsideren

Jeff Koons hevder kunsten er en av de få arenaene der det moderne mennesket fortsatt kan uttrykke seg fritt. Men til tross for sin enorme suksess føler han seg fortsatt som en outsider.
– Jeg har alltid søkt aksept i kunsten, og gjør det fortsatt, sier Jeff Koons.
– Hvordan kan en av verdens mestselgende og mest berømte kunstnere likevel føle seg som en outsider?
– Jeg føler ikke at jeg er innenfor, men det er heller ikke noe mål fordi det eventuelt vil bety at man ikke lenger har noe man ønsker å si. Å stå på utsiden er interessant fordi det utfordrer både meg selv og forhåpentligvis også de som ser verkene.
– Men er det en ensom følelse?
– Å lage kunst er personlig, jeg må stole på meg selv og følge mine egne interesser. Akseptere meg selv. Gjør man det finner man essensen av sitt eget potensiale og oppdager også andre menneskers potensiale. Du oppdager at ting henger sammen og i beste fall kan du uttrykke noe universelt. Men selve prosessen er personlig, så jeg tror følelsen av å være en outsider alltid er der.
– Er det et godt sted å være?
– Ja, og et sunt sted å være også. Fordi det betyr at du har et ønske om å kommunisere og dele. Hvis du føler deg for innenfor har du kanskje ikke lenger noe behov for å si noe, fordi alle vet alt det du vet.

Mer fra Dagsavisen