– Veldig mye musikk i dag inneholder veldig mye informasjon, mener Anne Lise Frøkedal. Derfor ville hun strippe ned sitt eget uttrykk da hun begynte med sitt soloprosjekt.

Ingen musikalsk moteslave

Å gå mot den musikalske moten er ikke noe nytt for Øya-aktuelle Anne Lise Frøkedal. Hitlister har hun aldri hatt sansen for.

 

Da hun gikk på barneskolen som 7–8-åring og begynte å bli oppmerksom på all musikken som befant seg utenfor hitlistene, ga hun ikke etter for press fra venner, men sto fast ved sin smakspreferanse.

– Det var dét jeg sloss for. Jeg husker at vi hadde et opplegg på skolen, der vi skulle ha med en låt hver, som vi syntes var fin, til en intern topp 10-liste. Jeg tok med «To Be With You» av Mr. Big. Jeg hadde fått den fra den eneste kilden utenfor listene. Ingen likte den, og den ble stemt rett ut.

Dette skrev Dagsavisen da Frøkedal solodebuterte i vinter: Drømmende solodebut

Sliter med mainstreamen

Men bare få uker senere, hadde en annen med seg den samme låta på skolen.

– Og alle elska den! Det husker jeg var en så sjokkerende opplevelse for meg. Da var den sikkert kommet inn på hitlistene.

Det var da Anne Lise Frøkedal forsto at måten folk responderer på musikk på, ikke alltid henger sammen med kvalitet.

– Det er veldig mange andre faktorer som styrer det.

– Hvordan er det med deg og populærmusikk nå?

– Akkurat nå har jeg det ikke så godt med den. Jeg sliter med mainstream-musikken. Jeg hører en del på radio, men på kanaler som P2 og P13, så det blir en hard overgang hver gang jeg skrur på P3. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er den hardeste radiolytteren.

Artisten som tidligere har spilt i band som Harrys Gym og I Was A King før hun begynte med sitt soloprosjekt, lar ikke et ønske om å bli spilt på radio styre hvordan musikken blir til, for å tilpasse seg et bestemt radioformat.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Ville finne kjernen

Å velge vekk trommer og bass har vært et bevisst valg for Frøkedal. Men det er også en større tanke bak valget om å strippe ned uttrykket: Å formidle den enkle kjernen i musikken, slik at detaljene kommer mer fram.

– Jeg tror det henger sammen med at veldig mye musikk i dag er produksjonsbasert. Det støtter seg veldig på det som ligger i arrangementet. Jeg prøver å skape popmusikk som tåler å spilles i flere ulike former, og i alle slags formater, sier hun.

– Vi bytter litt på det rytmiske ansvaret, også har vi to trommer som vi også bruker.

– For mye informasjon

At det enkle uttrykket traff folk mer direkte, overrasket Frøkedal i starten.

– Jeg tror flere generelt hører mest på melodi og vokalen, men veldig mye musikk i dag inneholder veldig mye informasjon.

Frøkedal tror det kan bli så overveldende at lytteren går glipp av mye av det som skjer i lydbildet, som siles av underveis.

– Det tror jeg henger i hop med at man mekker mye musikk i dag på en laptop. Du sitter ikke og teller minutter du jobber i studio. Man kan dytte mange detaljer inn i musikken sin. Og trenden er elektronisk. Det er kanskje ikke så veldig trendy å spille elgitar i rockeband nå om dagen, for eksempel.

Upop

Sinnssykt trendy er ikke noe hun forsøker å være selv, heller. Men hun snubler kanskje ikke like mye som de hun skriver tekster om på albumet «Hold On Dreamer».

– Jeg tror det bare fascinerer meg, det at folk stadig vekk går på snørra i ulike situasjoner. Det at en stadig vekk møter seg selv i døra, selv om man kanskje ikke har de største praktiske utfordringene i hverdagen, sier hun.

– Også handler tekstene litt om folk som er veldig nære, som ikke klarer å snakke om viktige ting. Det har alltid fascinert meg.

Ifølge artisten ligger noe av forklaringen i at hun er fra vestlandet.

– Der er det veldig mye å ta av, av folk som ikke kan snakke om følelser. Det er nabokrangler, og det er mye uuttalt bitterhet. Jeg tror det kommer litt derfra. Så stjeler jeg litt fra andres liv. Det er lettere å lyve om andre enn meg selv. Det har alltid vært en del av historien.

Det er en tematikk som alltid har opptatt henne.

– Så lenge det finnes folk, så finnes det trøbbel.

Rett fra hjertet

Men nå har hun lyst til å bytte perspektiv og fokusere på en litt mer irrasjonell stemme.

– Jeg prøver å være den stemmen som kommer mer rett fra hjertet, med mer sinne og frustrasjon. Jeg har kanskje hatt en litt for «klok» stemme tidligere. Jeg har veldig lyst til å snakke fra et sted som ikke har så mye oversikt lengre. Det må være mer følelser. Men jeg er altfor opptatt av forsoning, at alle skal finne ut av ting, ler hun.

Det blir uansett vanskelig når man er i «ja-fasen» når hun nå jobber med nytt materiale.

– Jeg tar imot alt som kommer, så får jeg ta tak i den røde tråden etter hvert. Jeg har faktisk jammet litt med en trommeslager for å se om jeg kan få tilbake et mer rytmisk fokus. En vil jo alltid gjøre et steg videre eller utvide horisonten.

Les også: Morrissey kan bedre