Ingen er alene i ørkenen

Av Inger Marie Kjølstadmyr

I begynnelsen er det tekst. En liste med over 150 forslag til lystbetonte aktiviteter lyser mot oss på en svart vegg. Teksten er den første karakteren vi møter i denne forestillingen – for her er det som om den er en egen skikkelse; ikke bare der på veggen, men i talen og samtalen og i leken med kanoniserte tekster som Bibelen. Så er også forestillingens åpningsreplikk «I begynnelsen var det mørkt».
Deretter er det litt av alt. Vi følger fire unge menn uten navn (spilt av Sigurd Myhre, Ole J. S. Knudsen, Olav Waastad og Espen Alknes) som har vært på seminar i 40 dager og 40 netter, like lenge som både Moses og Jesus fastet i ørkenen. Hva målet med seminaret er, er noe uklart: Å finne seg selv? Å gruble over alt som er naturlig helt til det ikke blir naturlig mer, slik at man igjen kan begynne å lengte etter å bli ett med naturen? Det er en mild parodi på alle slags «finne seg sjæl»-arrangementer, men samtidig er dette noe mer, for her utforskes og tøyses det med hele universet: vår aller eldste historie, verdens religioner, det primitive, det intellektuelle, norske idrettshelter, kvinnesak, kultivering av naturen, proteiner, kroppslige spenninger, det underbevisste –  og så en dag alltings utslettelse. Å forholde seg til alt dette er kanskje vår ørkenvandring, en langdryg, retningsløs virksomhet, og vi er alle med, ingen går alene.
Dette er en essayistisk forestilling hvor det fortelles, filosoferes, lekes med ord og assosieres fritt, akkurat slik Jonas Corell Petersens forestillinger pleier å være. Vi kjenner det igjen blant annet fra «Zoo» (2011) og «Røvarane» (2014) på Det Norske Teatret, hvor de mange assosiasjonene og avstikkerne har ført til at forestillingenes tematiske kjerne nesten brister. Slik er det her også. Det er bare humoren som redder det hele fra å flyte helt ut.
«Vi tygger på tidens knokler» er en del av Terrorisms, Nationaltheatrets noe omstridte samarbeidsprosjekt med andre teatre i verden. Har denne forestillingen noe med vold og terrorisme å gjøre? Vel, i mengden av innfall blir forestillingens lange oppramsing av menneskeskapte dødsfall gjennom historien, dens klare hint til terroren i Paris, harselering med religion, samt en scene som viser at lysten til mord er like nærliggende for et menneske som det å proklamere sin kjærlighet til hele verden. Men slik er det å være her, sier forestillingen. Og om vi føler at vi har havnet på feil klode, så finnes nå en gang det onde. Aksepter det. Og glem for all del ikke å le av det!
For vi ler jo. Ikke minst av Olav Waastad som gjør en fantastisk stusslig-alvorlig karakter som stikker seg ut i denne forestillingen hvor ensemblet ellers utgjør et ganske homogent team. Men som en vei til erkjennelse, er dette litt for kaotisk. Forestillingen er innom alle mulige perspektiver på livet og ender ingen steder.
I en så tekstpreget forestilling er det naturlig å se paralleller i litteraturen. Her klinger det av Inger Christensens diktsamling «Alfabet», hvor alle tings eksistens skinner mot oss, satt opp mot trusselen om deres endelige utryddelse en dag. I tillegg finner vi mye av denne forestillingens tematikk i Thure Erik Lunds roman «Grøftetildragelsesmysteriet», hvor hovedpersonen løses opp fra å være et sivilisert menneske til å bli et stykke natur. Men der disse litterære verkene er virtuose og udiskutabelt overlegne i sin form, er Corell Petersens forestilling løssluppen og kanskje litt for lang til å feste seg ordentlig. Det er som om alle de tilfeldige innfallene og assosiasjonene bare kunne fortsatt og fortsatt. Og har man først bestemt seg for å ha hele universet som assosiasjonsrom, kan det fort blir litt for mye av alt.