Identitetsundersøkeren

– Jeg skrev ikke «Argonautene» for å fikse opp i kulturen vår. Jeg vet ikke helt om jeg tror på slike ortopediske inngrep i litteraturen, at man liksom kan smelle en knokkel i rett vinkel, og så blir alt i orden i hele organismen. Heller enn å skrive en bok for å sette skapet ordentlig på plass, tenker jeg at skrivingen handler om å se nøye på noe. Undersøke. Vise fram. Men ikke fikse, sier Maggie Nelson til Dagsavisen.

Hun er i Norge for å promotere den norske oversettelsen av «The Argonauts», på norsk «Argonautene», som når bokhandlerne omtrent på denne tida. Den kom på engelsk våren 2015, uten den helt store umiddelbare viraken. Etter som månedene har gått, har imidlertid samtalen rundt boka tatt av. Ikke minst er den hjulpet fram av andre forfattere, inkludert Karl Ove Knausgård, som nå gir den ut på sitt forlag, Pelikanen.

Makt og morskap

«Argonautene» er først og fremst en kjærlighetsfortelling. Maggie Nelson skulle forbli singel, var planen. Så møtte hun Harry, og ombestemte seg. Harry er født som jente, men passer ikke i den boksen. Maggie Nelson skriver mye om identitet, om hva det vil si å tilhøre eller plasseres i en gruppe. Om språket vi har for kjærlighet. Om kropp og sex og makt. Dessuten om graviditet, om fødsel, om å bli mor til en liten gutt. Alt basert på egne erfaringer, men også iblandet filosofi, kulturkritikk, politikk – med fotnoter i margen.

– Hvorfor skrive om å bli mor?

– I litteraturen er graviditet ofte sett utenfra. For å endre på det, trenger man selvsagt at kvinner som har erfart å bli mor skriver om det. Tidlig i mitt svangerskap lette jeg gjennom bokhylla etter førstepersonsskildringer av fødsler. Jeg har mange bøker! Ordentlig mange, inkludert mange feministiske bøker. Men etter å ha lett lenge og vel, fant jeg kun to-tre stykker. Alle poesi, ikke prosa.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fødselsfortelling

– Men hvorfor skriver ikke damer om å føde?

– Fordi patriarkatet.

– Haha!

– Nei da. Eller jo da. Men det er ikke bare derfor. Det er også noe med at det er veldig vanskelig å fortelle om det man kan kalle «peak experiences», altså de absolutte høyde- og dybdepunktene i livet. Noen ganger er det hele så intenst at man knapt husker det etterpå. Andre ganger er det så traumatisk at du helst vil legge det bak deg. Kun gærne forfattere ønsker vel å dveeeele ved heftige og vonde ting. Også i min bok skriver jeg i samme passasjen om da jeg fødte sønnen min og om partneren min Harrys opplevelser ved sin mors dødsleie. Begge er helt spesielle livshendelser.

– Men patriarkatet, sa du, hvor kommer det inn i bildet?

– På så mange vis. Jeg underviser på en høyskole. I forbindelse med «Argonautene» har jeg dessuten reist mye rundt i USA og snakket med ulike publikum. Og selv nå, i tjue sytten, møter jeg i USA overraskende mange unge kvinner som sier at de blir fortalt at de ikke må bli gravide, siden det å bli mor vil gjøre at de blir tatt mindre seriøst som tenkende, intellektuelle individ.

– Oi.

– Oi, ja. Faktisk spør folk meg direkte: «Føler du at graviditeten gjorde deg dummere?» Og jeg bare, kremt, jeg vet ikke hva du prøver å si her, men jeg skrev altså en hel bok under og rett etter graviditet og fødsel. Syns ikke den boka ble så dum, eller hva?

Den stille barselbobla

– Forstår du blir irritert. Men også hvor spørsmålet kommer fra. Damer blir ikke dumme av å få barn. Men kan vi ikke anerkjenne at noe faktisk blir forandret, blir nytt, av å bli forelder, av å bli mor? Det kroppslige er en ting, med blod og melk og tårer. Men min erfaring er at særlig barseltida kan være en skikkelig unntakstilstand også mentalt. Man er seg selv, men en annen versjon enn «den vanlige». Kan vi ikke eie den erkjennelsen også?

– Jo! Så klart! Vi trenger absolutt det perspektivet. Ekstremt intenst omsorgsarbeid, som alt babyrelatert jo er, gjør definitivt noe med oss, noe som er underkjent og underkommunisert. Kanskje fordi det er ordløst arbeid.

– Men jeg forstår godt hvorfor så få damer forteller om det der, den ordløse bobla. Det er noe med å bekrefte fordommene om den hjernedøde mora som kun bryr seg om babyen sin ...

– Presis. Myten om den dumme dama. Kvinnens natur versus mannens kultur. Det enkle poenget er at hele samtalerommet må åpnes, for alle typer erfaringer. Menn kan også rammes av ordløse unntakstilstander i livet. Men da kalles det bare «en liten blåperiode» eller noe lignende. Det blir ikke til bevis for at hele kjønnet deres er sånn.

Samtalen døde

Insisteringen på flytende kategorier, på at identitet er og bør være en flytende affære, gjennomsyrer hele «Argonautene».

– Veldig mange er veldig opptatt av å plassere folk. Som jeg skriver i boka, tenker jeg at det virkelig fatale i livet, er å tro at du vet helt hvem eller hva du er. At du kun tilhører en kategori. Hvem gjør vel det?

– Temaet i «Argonautene», særlig diskusjonen av kjønn og skeivhet og skeive familier, er veldig tidsriktig?

– Ja. Akkurat nå er alt det over på grunn av han hvis navn ikke skal nevnes. Men en liten stund tangerte «Argonautene» samfunnssamtalen, obamaæraens nyevåknede interesse for normativitet og overskridelse. En vilje til å diskutere kategorier på en annen måte enn man gjør i kronikker som fast hamrer ned at folk må plasseres en gang for alle.

Ekteskap feil kamp?

– Jeg leste en kronikk skrevet av en eldre amerikansk homofil mann. Han klarte ikke å glede seg over at likekjønnede par nå får gifte seg, for han hadde alltid tenkt på det som skeivhetens kraft, dette at han slapp å innfri forventningene om ekteskap, om kjernefamilie og barn. Hva tenker du om det?

– Mange skeive i USA følte definitivt at kampen om ekteskap var feil kamp. Hva med å jobbe for at transfolk ikke skal diskrimineres, bankes og drepes, for eksempel? Problemet i USA er imidlertid at du må være gift for å få tilgang til mange rettigheter, særlig alt som har med økonomi og særlig helseforsikring å gjøre. Det hadde egentlig vært mye bedre å sikre at enslige uansett legning, inkludert aleneforeldre, var sikret skikkelig helsehjelp. Harry og jeg giftet oss for at han skulle få del i min helseforsikring.

Optimistpessimist

Det er likevel mange vansker. Maggie Nelsons partner, kunstneren Harry Dodge, vil ikke defineres som «tidligere kvinne som nå er blitt en mann». Han har flytende kjønn. På sertifikatet står det F, for kvinne. Samtidig går Harry på testosteron, og har fått fjernet brystene – tilfeldigvis samtidig som Maggie Nelson var gravid. Hun skriver om det i «Argonautene», om kroppene som endrer seg, samtidig, og om ambivalensen hun kjenner rundt det.

– For oss hadde det faktisk vært enklere om Harry skiftet juridisk kjønn og bli far til barna våre, enn det er å få adoptere dem nå som han står som kvinne i registrene. Sånne ting er vanvittig irriterende. Og hvem vet hvordan det skal bli framover, under han hvis navn fremdeles ikke skal nevnes ...

– Er du optimist eller pessimist?

– Som alltid når jeg må velge mellom enten eller, tenker jeg at det må finnes et tredje alternativ. Jeg er ikke praktiserende buddhist, men jeg liker veldig godt buddhismens tanker om at håp og frykt er to sider av samme sak.

Hysj!

– Donna Haraway har en ny bok som heter «Staying with the Trouble», det syns jeg er en glitrende tittel. Heller enn å vente på et slags Messias-aktig scenario der man enten frelses eller dør, tenker jeg at begge deler stemmer. Noe dør, men noe vil leve. Dess eldre du blir, jo lettere ser man at det ikke er vits å grave seg ned i pessimismen.

– Så da er alt ok?

– Ugh. Dessverre. Nei. Den generelle stemningen akkurat nå er helt eksepsjonelt mørk. Det verste, føler jeg, er alt hatet. Så mange giftige greier, likt og anerkjent og hausset opp av han hvis navn vi fremdeles ikke nevner, og av alle kumpanene hans. «Men det er fint å få slike tanker opp og fram», sier noen. Nei, tenker jeg. Det er ikke bra å si alt du tenker. Når du kun tenker fæle ting om andre, kan du like gjerne holde dem for deg selv. Heller det enn å spy dem ut over andre. For du forgifter hele samfunnet, så mye rundt deg. Folk må få slippe å vasse rundt i sånn gift hele tida. Vi fortjener bedre. Må være bedre.