– Som kunstner er man utrolig sårbar, og det er viktig med et støttende nettverk, sier Eline Mugaas, som nå hedres sammen med kollega og venn Elin Storsveen.

Holder steinhårdt på greia si

De har vært venner siden de gikk i 1. klasse på Steinerskolen. I morgen hedres kunstnerne Eline Mugaas og Elise Storsveen med Ulrik Hendriksens Ærespris.

 

– Dette er kjempestas. Telefonen plinget med gratulasjoner hele dagen etter at nyheten ble kjent, smiler Eline Mugaas.

Ulrik Hendriksens Ærespris deles ut av Bildende Kunstneres Hjelpefond. De to kunstnerne får 150.000 kroner hver. I en pressemelding heter det at Mugaas og Storsveen tildeles prisen for sitt bidrag til kunstfeltet, sitt uegennyttige arbeid for andre kunstnere, for sine separate kunstnerskap og på bakgrunn av sitt omfattende arbeid for å hente glemt norsk kunst og kvinnekamp fra 60- til 80-tallet frem i dagens lys.

– Det fine med denne prisen er at den ikke bare går på ditt eget kunstnerskap. Den handler også om å løfte deg ut av ditt eget og å gjøre noe for kunstnerfellesskapet. Det er en veldig flott forutsetning, sier Elise Storsveen.

Kvinnekamp

I tillegg til å være utøvende kunstnere, har både Mugaas og Storsveen undervist ved kunsthøgskolen og kuratert flere utstillinger. I 2013 samarbeidet de med Kunsthall Oslo om utstillingen «Håld stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89». Her løftet de mange kvinnelige kunstnere frem i lyset, slik som Sidsel Paaske, Wenche Mühleisen, Lillan Chepstow Lusty og Berit Soot Kløvig.

De to kunstnerne kaller utstillingen for en feministisk nylesning av kunsthistorien.

– Det har vært viktig for oss å snakke høyt om noen kunstnere som ikke har vært så synlige de siste årene, og på den måten si noe om systemet, sier Mugaas.

– Feminisme i norsk kunst er et ikke-tema, i motsetning til våre naboland. Vårt bidrag var å sette oss ned og grave og grave, på en annen måte enn kunsthistorikerne. Vi har en annen kunnskap og er innsausa i miljøet og kan derfor grave på en helt annen måte, forklarer Storsveen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Feministisk verk

I forbindelse med utstillingen, gikk Mugaas og Storsveen gjennom flere tiår med kataloger fra Høstutstillingen. Ingen enkel jobb, ifølge de to.

– Vi lette etter feministiske verk, og det viste seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Det var veldig få verk i katalogene som var avbildet. For noen tiår tilbake var det nemlig dyrt å reprodusere et bilde, forklarer Mugaas.

Det bød på noen utfordringer.

– Når man er interessert i å finne verk med feministisk ståsted og kommer over tittelen «Vaskekone» i katalogen – hvordan vet man da om dette er et feministisk verk eller noe helt annet? sier Storsveen.

– Ofte endte vi opp med å ta for oss telefonkatalogen og ringe alle personer med samme etternavn og spørre om de hadde en tante eller mor som var kunstner på 70-tallet, sier Mugaas.

Ny kunsthistorie

Mugaas og Storsveen gravde ikke bare frem flere glemte kunstverk – de avdekket også noen tvilsomme holdninger.

– En reaksjon vi ofte ble møtt med, var at hvis bildet ikke fantes katalogen, så kan det ikke ha vært viktig. Den holdningen satte vi spørsmålstegn ved, sier Mugaas.

– Fra kunsthistorisk hold fikk vi mange kommentarer om at vi ikke kom til å finne så mye bra – fordi det er så mange hull i karrierene til kvinnelige kunstnere. Det er ikke vanskelig å se hva de hullene skyldes, de er jo kvinner, det er plagsomme hull overalt. Men mange av dem har jobbet selv om de har fått barn, og kunsten deres har stått utrolig sterkt selv 30 år etterpå. Vi har ikke gravd frem folk fordi det er synd på dem, men fordi fryktelig mange har laget interessante ting, sier Storsveen.

De to kunstnerne mener kunsthistorien gir et altfor snevert bilde av kunstlivet.

– Hadde vi fått 3 millioner kroner, ville vi laget en ny kunsthistorie. Vi ville skrevet den kunsthistorien vi synes ligner på kunstlivet. Kunstlivet er mye mer vidstrakt og mer interessant enn det lille utvalget som er mest synlig, sier Storsveen.

Akkurat det er et budskap de prøver å formidle til studentene når de underviser.

– Vi savnet et sted å vise unge folk det som har skjedd før, slik at ikke hver generasjon jobber i et vakuum. Som kunstner er man utrolig sårbar, og det er viktig med et støttende nettverk. Å være kunstner foregår på så mange nivåer, og ofte blir man målt på synlighetsgrad. Det er viktig å være litt generøs i forhold til hva det vil si å være kunstner, sier Mugaas.

Felles hjerne

Som venner og utøvende kunstnere kan de hente støtte hos hverandre. De har kjent hverandre siden de begynte i 1. klasse i 1976. Det er en styrke, mener de.

– Vi er litt sånn Ole, Dole og Doffen som fullfører hverandres setninger. Vi snakker i munnen på hverandre og har nesten felles hjerne, sier Storsveen med en latter.

Felles yrke og felles referanser er en fordel i et yrke som ofte kan bli ganske ensomt.

– Vår felles oppvekst har gitt oss felles referanser og et felles vokabular i forhold til en visuell forståelse. Selv om vi er utdannet på hvert vårt kontinent, og Eline bodde ti år i New York, så er vi ikke alene om vokabularet vårt, sier Storsveen.

Mugaas nikker.

– Vi kan dra veksler på hverandres styrker og svakheter. Man står ikke alene hele tiden, og det er fint å oppleve at det skjer noe bra for den andre, for eksempel.

Akkurat nå kan de glede seg over at det skjer noe bra for dem begge. I morgen mottar de Ulrik Hendriksens Ærespris under en høytidelig overrekkelse på Hotel Bristol.

Fullverdig

Prisen er vanligvis på 150.000 kroner. For å understreke at prisvinnernes samarbeid er et resultat av to individuelle og høyst fullverdige kunstnerskap, får både Mugaas og Storsveen et fullverdig prisbeløp på 150.000 kroner hver.

Det betyr at de begge nå kan fokusere på sin egen kunst.

– Vi har begge hatt noen år der vi har brukt mye av tiden vår på andre kunstneres kunstnerskap. Det har vært enormt givende. Samtidig gir denne prisen en frihet til å dykke ned i sitt eget arbeid igjen, sier Mugaas.

– Det å undervise og være kurator tar tid, så det kan være vanskelig å fokusere på egen kunst. Det skal bli fantastisk å få lov til å gå inn i seg selv igjen. Penger er lik arbeidsro, man kan jobbe med litt lavere skuldre, uten at det å jobbe med kunst går på bekostning av å få mat hjemme, avslutter Storsveen.