Her er menneskene som hunder

– I fantasy har man mulighet til å skape samfunn der folk ikke bare ser annerledes ut enn oss, men hvor de også har organisert samfunnet sitt på andre måter enn vi gjør. Ta for eksempel alt som handler om kjønn og seksualitet og nakenhet. Hva skjer om den nakne kroppen er avdramatisert, ikke bare knyttet til seksualitet? Det er blant tingene vi indirekte utforsker i «Vei», sier Sara B. Elfgren til Dagsavisen.

Hun er forfatter, kjent blant annet fra «Sirkelen»-trilogien som hun skrev sammen med Mats Strandberg, om unge hekser ved en videregående skole i Sverige. Tegneserien «Vei – bok 1» har hun laget sammen med tegneren Karl Johnsson. Den kom nylig på norsk, mens det andre og siste bindet fra samme univers kommer på norsk til høsten.

Norrøn

«Vei» starter med at en ung, bevisstløs kvinne blir funnet flytende i havet. Hun plukkes opp av et skip åsadyrkende vikinger som leter etter Jotunheimen, jotnenes rike. Vei kommer derfra. Hun kvikner etter hvert til, og lover å hjelpe vikingene dit. Men ting går ikke som verken hun eller vikingene forventer.

– «Vei» er en tegneserie med inspirasjon fra nordisk mytologi, og fra fantasysjangeren. Det er ingen korrekt gjengivelse av nordisk mytologi. Grunnideen er at vi har vendt på perspektivet. I norrøn mytologi er jotnene oftest skurkene, og de norrøne gudene – æsene – heltene. Hos oss er det ikke så entydig, sier Sara B. Elfgren.

Kamp

Sentralt i handlingen står en slags planlagt tevling, som Vei skal delta i.

– Jotnene ligger i urgammel konflikt med æsene. Med ujevne mellomrom utkjempes det kamper dem imellom, der jotnene velger en kriger som skal være deres forkjemper. Vei er denne utvalgte. Menneskene i Jotunheimen, inkludert Vei, er i slekt med jotnene. Men jotnene ser likevel menneskene omtrent sånn vi ser hunder. Som laverestående vesener man skal være snill med og behandle fint, men som ikke er som oss, sier hun.

– Æsene framstår som en dysfunksjonell mafiafamilie. Nykkete og voldelige, uinteresserte i vikingene som hyller dem, sier Karl Johnsson.

Jotnene er svære og menneskene og de norrøne æsene små i tegneseriealbumet «Vei». – Man skal kjenne deres storhet, sier tegner Karl Johnsson. Illustrasjon: Karl Johnsson fra «Vei»

Klær som pynt

Tegneren hadde mye moro med å utnytte størrelsesforskjellen mellom menneskene, æsene og jotnene da han tegnet serien.

– Jotnene har jeg tegnet gigantiske, forholdsvis mye større enn de ofte framstilles. Man skal kjenne deres storhet. De lever i mange hundre år. På den tida rekker de å utvikle veldig karakteristisk utseende. Så selv om de ligner hverandre, er de også svært ulike. Noen minner litt om dyr, med horn som geiter. Dessuten leker jeg mye med klær. I Jotunheimen har klær dekorativ funksjon, de har verken noe med kulde eller skjuling av nakenhet å gjøre. Hva skjer da, om man tegner nakne kropper uten å seksualisere dem? sier Johnsson.

Mangfold

Ifølge serieskaperne skjer i hvert fall nok til at flere lesere har lagt merke til det og kommentert det, at de aldri har sett så mange nakne bryst uten at det handlet om sex.

– Det har vært ordentlig gøy å leke med det visuelle, og slik si noe også om samfunnet rundt oss. Innen fantasylitteratur er det mange kvinnelige forfattere, som Ursula le Guin. Hun snakket mye om det at science fiction ikke er eskapisme, men en annen måte å se vår virkelighet på, sier Sara B. Elfgren.

– I tegneseriemediet, derimot, er mange av klassikerne serier som Conan, om en sterk barbar som røver kvinner, og som ellers er fylt av eksotisme, med mørke og tunge tegninger. Vi har bevisst valgt å gjøre «Vei» lys og fargerik og forførende å se på, samtidig som den framstiller en annen balanse mellom kjønnene, og et større mangfold kropper, sier Karl Johnsson.

Stor og sexy

De norrøne æsene er nemlig komplekse figurer også opprinnelig.

– Frøya, for eksempel, står for fruktbarhet og seksualitet. Men hun er også en effektiv dødsgudinne, sier Elfgren.

– Jeg har tegnet henne som en slags frodig fruktbarhetsgudinne à la Venus av Willendorf, med langt større og mykere kropp enn man liksom assosierer med «sexy» i vår tid. Det sier også noe om tida, hva vi regner som attraktivt. Det er ikke gitt at våre idealer trenger gjelde i et serieunivers. Fantasy kan få folk til å tenke. Det kule med å ha et persongalleri mange kjenner fra før, er at man kan være effektiv. Bruke arketypene, og så bryte med dem ved be-hov. Mye av jobben med å gjøre norrøn mytologi kul er allerede gjort, av amerikanerne. Si «guden Tor», og unge folk tenker umiddelbart på «Thor» fra filmuniverset, og assosierer det med noe gøy, sier Johnsson.