Godt beregnet til 1. mai gir Trond Granlund oss en plate med arbeidersanger som har relevans langt utover festdagene og møteprotokollene.

Slipper tankene fri

Arbeidersangen får fornyet glød gjennom Trond Granlunds personlige tolkning av en sterk sangtradisjon.

 

5

Trond Granlund

«Tanken er fri – Arbeider-sanger»

Østkantfolk

Trond Granlund er født og oppvokst i Oslos arbeiderstrøk på østkanten, og østlige hovedstadshyllester har tidligere vist et nært forhold til både nyere og eldre historie. At han skulle spille inn et album med arbeidersanger føles derfor både naturlig og riktig. Det gjør også måten han formidler det klassiske materialet på, på sin egen melankolske, uhøvla måte. Fra og med anslaget «Vi bygger landet» får han støtte fra et bredt og sammensatt musikerlag med Jørund Fluge Samuelsen og John Vinge som premissleverandører og produsenter. De gir sangene det rette skjæret av norsk folketone blandet med litt americana og distinkte musikalske impulser fra de sosialistiske oppblomstringene i Europa. Men det er Trond Granlund som gir sangene liv og farge og aktuell forankring i forhold til vår tids dystre understrømmer.

Les også: Synger gamle arbeidersanger

Han hyller alle dem som har tråkket opp veien, enten det er hans egen mor (gjennom André Bjerkes «Kjerringa mot strømmen») eller i sanger som har løftet og blitt løftet av arbeiderbevegelsen – «Vi bygger landet», «Frihetens forpost», «Revolusjonens røst». Rent bokstavelig rørende blir det i sangen som heter «Hyllest», skrevet av Ingvar Hovland (som også bidro på Granlunds «Bror min og jeg») og tonesatt av Eigil Berg fra New Jordal Swingers. Den definerer umiddelbart hva denne platens overbygning er, utover det å trekke arbeiderbevegelsens sangskatt fram i lyset: Samhold, solidaritet og bevisstheten om at vår generasjon er i ferd med å frarøve den neste alt framtidshåp:

«Og ingen får stjele av arven de gav/som alle skal dele fra vogge til grav/Den velstand er fattig som vender seg bort/fra alle som snubla da alt gikk for fort».

«Tanken er fri» penser inn på sporet Granlund har fulgt på sine tre siste plater, en tilnærming til det personlige og intime som ligger i det allmenne, slik vi hørte det på «Sangen jeg lærte av faren min», «Bror min og jeg» og den dels rekapitulerende «Sangene langs veien». Dermed synger han heller ikke arbeidersangene på agitatorens vis. Selv når han tidvis holder fanen høyt slik enkelte av dem i seg selv krever, evner han å se det som ligger gjemt bak innhold, symbolikk, historisk betydning og manende kampånd. Det var en ofte sterk poetisk og humanistisk nærhet til det personlige, slik også Granlunds musikk er blitt de siste årene. Han sporer en usikkerhet og uro som opp gjennom tiden kan blitt kamuflert bak kampsangens samstemte ytre, og når han synger om armod gjør han det med en stemme som aktualiserer ordene. Han henter allsangen ned på et individuelt nivå, ned til det sårbare og søkende. Slik blir en sang som Arnulf Øverlands «Myrsoldater» en Hank Williams-preget bluegrass med universelt budskap. Slik blir Arne Paasche-Aasens «Vi bygger landet» en forsiktig optimistisk insistering hvor han overlater til Skedsmo seniorkor å gi den russiske folkevisa et malmfullt ekko av håp. Tematiske gjenskinn finnes i både den nære «Vreeswijks voggevise» og i den varsomt malende versjonen av Alf Cranners «Din tanke er fri», som ligger til grunn for albumtittelen.

Du skal synge, men aldri i moll, heter det i Stein Ove Bergs «Ta hverandre i handa, og hold». Akkurat den formaningen bryr ikke Granlund seg om når han tolker nettopp Bergs sterke vise om samhold, som for mange ble en viktig merkestolpe etter 22. juli. Granlund og medmusikere gjør den lett blålig og mollstemt med strenger og hardingfele. Nær sagt selvsagt har han også tatt med Stein Ove Bergs «Syng høyt, kamerater», og lar Bergs musikalske bidrag til arbeiderbevegelsen danne en overgang fra oppvåkning og revolusjonære strømninger, til de av dagens utfordringer som utgjør platens fundament. Albumets nøkkelsang blir dermed en fransk vise, en av den forfulgte Georges Brassens’ triste takkeviser til Jeanne Blanche som uten å eie nåla i veggen tok han inn i sin familie og i skjul i 1943. Den musetteinspirerte «En vise til deg» (i Kari Bergsjøs oversettelse) utgjør Granlunds tydeligste apropos til et stadig kaldere samfunn:

«Du som ga meg litt varme da/alle andre var likegla’/da byens gode borgere lot meg stå der ute og be/Ingenting annet enn litt ved/men det var det som varmet så/og i min sjel der brenner nå en ild bare hjertet kan se».

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Granlund etterlater liten tvil om at dette er hans egne tolkninger, individuelle, sterke, melankolske og tekstfokuserte. En rekke av titlene er tradisjonelt allsangrepertoar innen fagrørsla og i Arbeiderpartiet, sanger som på ingen måte er glemt av sine egne, men likevel forstummet. Allsang på møter og liknende er i noen grad blitt erstattet med innleide artister i takt med et voksende krav til å la underholdning skape samholdet. Med «Tanken er fri» tar Granlund sangenes betydning tilbake snarere enn at han som mange andre gjør dem til skinnende smykker i forsamlingen. Som når «Revolusjonens røst», hvor Rudolf Nilsen tegner linjene «Gi meg de rene og ranke», foredras på et nærmest snakkende Kurt Weill-vis over en vandrende bassgang og sparsommelig klimpring – sterkt, rakrygget og blå som bare en weimarblues kan være.

Gjennom hele platen er nøkterne gitarer, banjo, nøkkelharpe og feler sentrale stikkord, og gjennom det oppstår et blått sus, snarere av historisk forankring enn av ren nostalgi. Granlunds viseforståelse favner bredt. Han og medspillere/produsenter glemmer ikke at arbeidersangenes tradisjoner kommer via de mange fra «gård og grend», de glemmer ikke at det er «av de tusener». Men det er gjennom det individuelt valgte ståstedet at albumet virkelig finner sin rett, musikalsk, arrangementsmessig og i Granlunds stemme, hvor han nettopp som i Nilsens vise velger å gi oss alt.