Galskapen bak maskene

UTSTILLING

Morten Viskum

«Selvportretter»

Haugar Vestfold kunstmuseum, Tønsberg.

1. oktober – 30. desember

«Selvportretter» er kanskje en av de rareste utstillingene du vil se noen gang. Først tenkte jeg – overraskende nok siden jeg var ganske spent på å se utstillingen – at dette var litt skuffende. Jeg har jo sett nesten alt før. Bare to figurer er nye til denne utstillingen. Men sakte ble skuffelsen erstattet av fascinasjon, og da jeg begynte på runde nummer to var begeistringen på plass. Hvorfor? For det første kan variasjonen og uttrykksmangfoldet overraske de fleste. For det andre er det et åpent spørsmål om dette er selvportretter i det hele tatt? Og for det tredje er utstillingen så enkelt og godt kuratert at du vil få flere, små overraskelser underveis. Til slutt hører det med at årets nye skulptur av Morten Viskum som Donald Trump er overbevisende visjonær gjennom kombinasjonen med Frihetsgudinnen i amputert utgave.

Som sjanger er selvportrettet blant de mest brukte i kunsten. Kunstneren selv er den nærmeste og enklest tilgjengelige modellen vedkommende har. Billig og bekvemt er det også. Og det gjentatte studiet av ens egen fremtoning gir opphav til formale og psykologiske studier som kan vise kunstnerens dyktighet, variasjonsevne og skaperkraft, kunnskapsnivå og psyke. Generelt sett blir selvportrettet sett på som en arena for selvutleverende granskninger, og det finnes mange eksempler der selvportrettene er blant vedkommende kunstners mest interessante arbeider.

Slik er det også med Morten Viskums selvportrett. Samtidig er de annerledes enn alle andre. For hva er det han har gjort hvert år siden 2004? Jo, han har valgt å bruke sin egen kropp og ansikt til å reflektere over, speile og kommentere fenomener i samtiden. Hver bursdag i februar drar han til et verksted i Paris hvor han får fremstilt en vokskopi av seg selv i full størrelse. Men selv om det er hans kropp er det (som regel) ikke en vokskopi av kunstneren Morten Viskum som kommer ut i den andre enden. Akkurat som figurene i Madame Tussauds berømte vokskabinetter forestiller Morten Viskums voksfigurer andre personer, men formet over hans kropp.

Morten Viskum kommenterer forbrukssamfunnet og kroppshysteri, politiske figurer og vitenskapens potensiale for galskap. Her finner vi finansmannen som er rammet rent fysisk av finanskrisen, en hippieaktig tvangssamler, og en bodybuilder av usannsynlige dimensjoner. En tigger, en prest, Kristus og Muhammed (eller «Abdullahs sønn», som han foretrekker å kalle figuren) finner vi også blant selvportrettene. I tillegg har han fremstilt seg selv flere ganger; som kunstsamler i to versjoner (den ene som ungdom da han kjøpte sitt første kunstverk – et grafisk trykk av Chagall, og i dag – foran ett av Fredrik Værslevs malerier til Festspillutstillingen i Bergen), som suspekt vitenskapsmann (han er utdannet veterinær før han startet på Statens kunstakademi), og som seg selv i den dressen han pleide å bruke da han som ung mann gikk på andres kunstutstillinger. Den siste versjonen (ny til denne utstillingen) er av ham selv som nyfødt baby anno 1965, i armene til en sykepleier: Han fikk kallenavnet Beatles fordi han var født med langt, sort hår.

De sistnevnte skulpturene er utvilsomt selvportretter. Andre er mer diskutable. For hvor går grensen mellom selvfremstilling og portrettering av andre? Men selv om han fremstår med mange kjente menns utseende (de to kvinnene, sykepleieren og tvangssamleren, er begge anonyme) har også disse figurene selvbiografiske trekk. I og med seriens serielle karakter kommer Morten Viskums aldringsprosess gradvis til syne, og det er liten tvil om forskjellen mellom figurene fra 2004 og 2016. Så det er liten grunn til å diskutere utstillingstittelen «Selvportretter».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politiske kommentarer løper som en rød tråd gjennom utstillingen. Flere av de nevnte figurene kan leses politisk, men det er liten tvil om hvilke hendelser han peker på i figurene der han fremstiller seg selv som den nå avdøde diktatoren Muammar al-Gaddafi, 22. juli-terroristens ufrivillig klovneaktige fremtreden, og Charlie Chaplin med det terrorrammede satiremagasinet Charlie Hebdo under armen. Chaplin var, som kjent, en sterk kritiker av fascismen og totalitære og sosialt undertrykkende systemer. Årets skulptur av presidentkandidat Donald Trump er interessant, blant annet fordi den ble laget før Trump hadde vunnet kampen om å bli Republikanernes presidentkandidat. Innen utstillingen er ferdig vil vi vite om han ble president.

Slik kan vi gå gjennom utstillingen og minnes historiske hendelser og allmenne fenomen. Morten Viskums 16 figurer blir en beretning om samfunnet og vår nære historie. Utstillingen blir også en moralsk og etisk utfordring fordi de temaene den eksponerer peker mot de mange valgene vi må ta som mennesker. Årets nye skulptur av Donald Trump e eksponerer sammenhengen mellom politisk retorikk og de konsekvenser politikken i ytterste konsekvens vil medføre. Slik sett henger selvportrettene sammen med resten av Morten Viskums kunstnerskap, der konsekvensen av våre valg, moral, døden og evigheten løper som en rød tråd gjennom provoserende uttrykk. I denne utstillingen er alt pent på overflaten, men galskapen finnes like bak maskene.

Les også: Det makabre er aldri langt unna i Morten Viskums kunst