Kultur

Det makabre er aldri langt unna i Morten Viskums kunst

Men det livsbejaende er en like sterk faktor.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

Morten Viskum

«Absolut Viskum III»

Galleri Fine Art, til 17. april

Det er mange som avfeier Morten Viskums kunst som sensasjonsjag og tomt effektmakeri. Hans bruk av sjokkerende elementer har gjort ham til en kontroversiell kunstner. Han har rystet samfunnets finfølelse. Han ble brått kjent da han i 1995 plasserte ut olivenglass fylt med små musekadavre i 20 dagligvarebutikker. Siden har hans bakgrunn som veterinær (han var nesten ferdig da han kom inn på Statens Kunstakademi i 1993) utgjort en resonansbunn i kunstnerskapet. Blant de tingene det dreier rundt er forholdet mellom liv og død, vårt forbruk av dyr – og andre ting – i en evig forbrukskarusell og dermed dypest sett vårt forhold til den verdenen vi er en del av.

Det blir lett store ord når en kritiker skal forsøke å gi en kort karakteristikk av et komplekst kunstnerskap. Det eneste som er sikkert er at ingen ting varer evig. Symbolikken blir tydelig med Morten Viskums utstilling i Galleri Fineart: Landets ubestridt mest kommersielle galleri har ryddet lokalene og foreviger ham på forsiden av sitt tidsskrift Kunst. Fineart er et kjendisorientert galleri som bringer kunsten ut til massene. De har til og med en egen vegg med skrytebilder av alle kjendisene som møter på åpningene deres.

Ved å stille ut i Galleri Fineart parkeres Morten Viskum midt i den kommersielle strømmen. Spørsmålet er om han med denne utstillingen skyter seg selv i foten, eller om han greier å heve seg over den kommersielle rammen galleriet plasserer ham i?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Morten Viskum (født 1965) er blitt både mildere og mer kompromissvillig med årene. I starten av karrieren brukte han konsekvent munnbind for å skjule sin identitet. Munnbindet var lagt til side da han startet Vestfossen kunstlaboratorium i 2003. Her har han bygget opp et velrenommert galleri som er blitt det viktigste stedet for formidling av internasjonal samtidskunst i Norge. Vestfossen er også arena for en lang rekke av hans installasjoner, og det er her han hvert år avduker en ny skulptur der hans eget kontrafei fremstilles i ulike sammenhenger. Disse selvportrettene skal for øvrig vises samlet for første gang til høsten, på Haugar kunstmuseum i Tønsberg.

Utstillingen «Absolut Viskum III» har undertittelen «retrospektiv 1993–2016». Påstanden holder på et vis fordi det vises verk fra hele tidsspennet. For eksempel har de med ett eksemplar av olivenglassene med små muselik og oliven som gjorde ham kjent i 1995. Han har laget 20 stykker, men kun ett eksemplar er til salgs til private – til den nette pris av én million kroner.

Det utstillingen i Galleri Fineart mangler er de kvalitetene vi normalt forbinder med retrospektive utstillinger i museene. For det første er dette en salgsutstilling som kun vises i ti dager. For det andre er det vanskelig å få en oversikt over kunstnerskapets kronologi i galleriets montering. Og for det tredje blir ikke kunstnerskapet satt inn i en sammenheng, det blir verken tematisert, vurdert eller kontekstualisert.

Les kunstanmeldelse: Hva skal man si om 80-åringer? Utgamle? Glem dem?

Like fullt vil jeg anbefale publikum å se utstillingen. Ikke på grunn av sjokkeffektene – de fleste vil ha fått med seg at han bruker muselik og at han maler store malerier med en død hånd som pensel. (Eller rettere sagt: Døde hender. Han har et lite arsenal av dem.) Sjokkeffekten ved dette er for lengst brukt opp.

Det som får meg til å anbefale et besøk, er de mange mulighetene for ettertanke Viskums kunst gir. Kunsten setter våre liv i perspektiv. Det er selvfølgelig moro med hans spark til vår beundring av kunsthistoriens ikoner, i serien av fotografier der han har plassert et «Skrik»-lignende muselik foran postkort av kjente kunstverk. Men det beste er de tingene som kanskje ikke er så fremtredende i det visuelle kaoset vi møter i Galleri Fineart. For eksempel fotoserien fra kirkegården Père-Lachaise i Paris, dit de fleste reiser for å oppsøke gravstedene til kjendiser som rockelegenden Jim Morrison eller forfatterikonet Oscar Wilde. Morten Viskum reiser dit hvert år for å stelle graven til en mesen. Da benytter han sjansen til å stelle og fotografere andre graver hvis «eiere» kanskje ikke er like kjente. Det er et kunstverk som vitner om uegennyttig medfølelse. Noe noen hver burde tenke på i hverdagen.

Det kanskje viktigste verket er den industrielle hyllen med rekker av små laboratorieglass med enda mindre muselik. Det bærer tittelen «Jeg håper dere ikke døde forgjeves», og ble gjenstand for hissige angrep fra dyrevernsaktivister da det ble stilt ut første gang i 1999. Verket har en dobbelthet der det som springer oss i øynene bare er én av en lang rekke faktorer vi bør huske på. Tittelen peker mot Morten Viskums bakgrunn som veterinær og det valget han tok da han startet på kunstakademiet. Den peker også mot alle de medisinske nyvinningene forskning på mus har resultert i. Verket har også en brodd i blandingen av industriell tenkning og estetikk.

Det er her, i møtet mellom estetikk og etikk at Morten Viskums kunstneriske praksis gir mening. Kunsten gir oss verktøy for å forstå vår egen plass i den store sammenhengen vi ikke kan unnslippe. Det gjelder for så vidt all god kunst, men Viskum gjør det med en absolutt dedikasjon som forfører oss inn i alvoret.

Les også: Viskum med selvportrett som tigger