Framover mot fortida

Restore To Past er et band som egentlig ikke har vært et band på veldig lenge. Etter en ti år lang og kronglete historie ble albumet som også heter «Restore To Past» likevel endelig utgitt i juni. Det er blitt belønnet med yatzy av 5-ere i osloavisene. «Klassisk 60-tallslyd», «solskinnspop», «melodisterke». Slik beskrev vi selv sangene på i Dagsavisens anmeldelse. Det høres så harmonisk og tilfreds ut. Og likevel var det bare så vidt de gikk an å få ferdig plata. Når gruppa forleden kom tilbake til utgangspunktet, på Bar Robinet, var det egentlig bare for å ta et bilde.

Overveldende respons

- Å møtes igjen var så hyggelig at vi ikke utelukker noe. Det har skjedd så mye nå. Jeg trodde vi ville få oppmerksomhet, fordi vi har en solid gjeng med gode instrumentalister. Jeg hadde håp om gode anmeldelser. Men responsen var overveldende. Da ser vi at dette er noe vi har lyst til å gjøre mer av. Jo, vi har et band. Og til høsten må vi ta en beslutning om hva vi skal gjøre med det, sier Kristian Romsøe.

De som spiller på plata til Restore to Past kommer fra en lang rekke kjente band: Euroboys, Paperboys, Gluecifer, Jim Stärk, Beezewax, Ulver, King Midas, og Cato Salsa Experience er bare noen av dem. Den indre kjernen som startet prosjektet er mindre kjent. Kristian Romsøe gikk litt inn og ut i gruppa Schweinhund, Leifson Persbraaten sang i gruppa Black Press, og søstrene Ragna og Tora Engstad hadde ikke vært med på noe lignende før.

- Vi øvde, fant stemmer, og koringer som satt bra. Vi holdt på med dette tre-fire ganger i uka, forteller Romsøe.

I begynnelsen av det nye århundret jobbet han på baren Robinet, mens han gikk på BI. Der vanket det mange musikere fra små og store osloband.

- Alle var på Robinet. Det ble mye prat etter stengetid om at vi ville starte band på tvers av de bandene vi spilte i. Men alle er redde for at sånne prosjekter ikke skal være kredible nok.

Helt uutholdelig

Restore To Past startet med annerledes inspirasjon enn det vi er vant til i innerste Rocke-Oslo: Odd Nordstogas «Luring», som kom i 2004.

- Det var mange skrangleband den gangen. Det skulle ikke være lov å kunne spille. Det var politisk ukorrekt å forholde seg til etablert musikk. Men på Robinet vi hørte på Elton John, America, Carole King og Fleetwood Mac. Det kredible Musikk-Oslo var redd for sånt. Men vi startet. Og så endret alt seg vesentlig, forteller Romsøe. En veldig lang historie kan oppsummeres med en velkjent kort frase: Musikalske uoverensstemmelser.

- Jeg kan være voldsom når jeg kommuniserer. De andre er mer vare. Dette ble en uheldig kombinasjon. Vi hadde et veldig bra band. Så ble det bare helt uutholdelig. Det var ingen framdrift, som å kjøre bil med håndbrekket på. Under en øving skjønte jeg at dette ikke kom til å bli mer av. Og trakk meg ut, forteller han.

Årene gikk. Kristian Romsøe var produksjonsleder i Øyafestivalen fra 2001 til 2008. Han fikk samme funksjon i Arctic Challenge, og var med på å arrangere store festivaler i Tromsø og Stavanger. Det var mer enn nok å gjøre.

Ga seg ikke

- Så plukket Leifson dette opp igjen. Han ga seg ikke. De fortsatte og fortsatte. Ragna har sikkert sunget inn tittellåten 150 ganger før hun ble fornøyd. De lagde nye låter. Men jeg ante ikke hva de drev med. Jeg husker ikke hvordan vi kom i dialog igjen, men vi snakket om hva som manglet og da ble det mer konkret.

I juni kom omsider albumet. Og Kristian Romsøe er overbevist om at det blir lettere å lage ei plate til. Heller før enn siden.

- Jeg har et mer avslappet forhold til dette da enn da vi begynte. Vi er blitt eldre. Det gjelder ikke liv og død lenger, sier han.

I dag jobber Kristian Romsøe som bedriftsrådgiver. Selv om han altså har hatt store problemer med å holde orden på sitt eget band.

- Å jobbe med forretninger er mer upersonlig. Emosjonelt er det lettere å håndtere. Med bandet kan alt være så innihelvete vanskelig. Til bandet er det ingen forretningsmessig distanse. Bandet er deg sjæl.

geir.rakvaag@dagsavisen.no