Flere sider av folkelige Tellefsen

Biografien «Æ må jo spæll?» er skrevet av Adresseavisen-journalist Ole-Einar Andersen. Selv har ikke Tellefsen lest hele boka på over 400 sider i sammenheng ennå, men oppramsingen av alle priser og utmerkelser skulle han helst vært foruten.

- Men det er klart at jeg også er stolt av å bli satt pris på, sier Tellefsen, trygt plassert i godstolen i Hotel Continentals «Dagligstuen», der han ofte nyter et roastbiff-smørbrød når han kan.

Tellefsen er en folkekjær fiolinist, og det vektlegger også biografien.

- Det er blitt brukt mot meg også det, da. «Folkelig» og «folkekjær» kan brukes nedsettende fra folk som mener en klassisk musiker skal være en «seriøs artist». Men hva betyr vel det, sier Tellefsen.

Kritiserer Ultima

Han er fortsatt en markant skikkelse i norsk musikkliv og er kunstnerisk leder for Oslo kammermusikkfestival, som arrangeres hver sommer. I biografien retter han imidlertid et kritisk blikk mot Ultimafestivalen, som ble avsluttet i helgen. Han mener festivalen ikke inviterer nytt publikum inn.

- Det er et poeng at de som oppsøker Ultima-konsertene gjerne er frelst fra før. Det er konserter for menigheten. Skal de få andre til å komme, kan det kanskje være vel så bra å mikse den nye musikken med Mozart og Beethoven. Det er litt sånn i musikklivet i Norge at hver festival og hvert orkester har sine «supportere». De som hører på KORK, går ikke og hører på Oslo-Filharmonien, for eksempel. Det er ikke noe galt i dette, men man kan stille spørsmål om dette er med på å sementere strukturene, sier Tellefsen.

Han er likevel ikke så pessimistisk på vegne av den klassiske musikkens framtid som mange er.

- Det er veldig mange folk på klassiske konserter, også unge, sier han.

Utskjelt

Selv om han er folkekjær, er Tellefsen også blitt utskjelt. I 1988 ga Tellefsen ut plata «Pan», med klassikere som Schuberts «Ave Maria» med fiolin, synth og trommelyder fra ulike verdensdeler. Plata fikk terningkast én i VG, men solgte over 170.000 eksemplarer, som ikke kan kalles annet enn en sensasjon for en klassisk plate, selv om Tellefsen skal ha opplevd at det klassiske miljøet skal ha snakket om plata som nærmest et forræderi mot den klassiske musikken.

- Jeg gjorde det ikke for å drive misjonsvirksomhet for klassisk musikk, og heller ikke for å provosere noen. Det handlet om at jeg var nysgjerrig på det klanglige og syntes dette var spennende. Det var et eksperiment. At det skulle slå så godt an, var heller ikke tanken, sier Tellefsen.

Manneklemmer

Også barndommen og noe av privatlivet til Tellefsen får vi innblikk i gjennom den ferske biografien. Tellefsen forteller om forholdet til faren sin, som han husker som fint.

Men de klemte hverandre bare én gang. Fortsatt får ikke Tellefsen til det han kaller «manneklemmer».

- Altså, jeg feier ikke folk bort, men prøver å holde fiolinen imellom. Det henger vel sammen med miljøet jeg er oppvokst i, sier han.

Men han kan gråte, særlig av en scene i filmen «Øst for Eden» der James Deans karakter prøver å kjøpe kjærlighet fra sin far og blir avvist.

- Jeg blir rørt selv om jeg har sett filmen 14 ganger. Det er noe med det å be om kjærlighet, men bli avvist, sier han.

Frimurerordenen

Arve Tellefsen er vokst opp i en arbeiderfamilie. Det har formet ham og gjorde at han fikk sterke kvaler da venner anbefalte ham å bli medlem av Frimurerordenen.

- Jeg hadde noen kvaler først, men tenkte at hvis Mozart kunne være frimurer, så kunne vel jeg. Men etter hvert merket jeg hvor lukket miljøet var, og det er jo et mannsmiljø, forbudt for kvinner. Da ble kvalene så store at jeg meldte meg ut. Det var litt av en prosess med brevveksling, men det endte med at jeg ikke betalte kontingenten og ble strøket fra medlemslistene, forteller Tellefsen.

Selv er han for full likestilling og ønsker kvotering der det trengs. Likestillingen innen den klassiske musikken er blitt bedre, men det har gått sakte, mener Tellefsen og rister på hodet når han snakker om utspillet fra Oslo-Filharmoniens nye dirigent, Vasily Petrenko, om at den kvinnelige dirigentens seksuelle utstråling står i veien for hennes musikalske konsentrasjon.

- Det har vært en slik holdning innen klassisk musikkliv. Jeg husker særlig på slutten av 1970-tallet, da jeg var konsertmester i Wiener-symfonikerne, der det bare var menn. Det var selvsagt ikke lov å nekte kvinner adgang, men de sjaltet dem ut i opptaksprøvene. Jeg husker de hadde en avstemning om hvorvidt de skulle slippe inn kvinner, og 88 prosent svarte nei. Nå er det heldigvis litt bedre, men det har gått tregt, sier Tellefsen.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no