– Må stole på de gode valgene

– Hvor slutter man å være barn, og hvor starter voksenlivet?

Dag Johan Haugerud har fundert mye på dette spørsmålet, forteller han, fra en varm veranda der vi møter ham i Venezia i anledning verdenspremieren på «Barn», som ble belønnet med en 5-er av Dagsavisens anmelder. Filmen har norsk kinopremiere denne uka.

Les anmeldelsen her: Haugerud viser med «Barn» at han er en av Norges mest spennende og særegne filmskapere (Dagsavisen+)

Saken fortsetter under bildet. 

«Barn» har kinopremiere denne uka. Foto: Arthaus

– Hva er det som definerer det å være voksen? Juridisk sett passerer man seksuell lavalder når man er 16, og man er myndig når man er 18. Men det er jo bare juridiske definisjoner. Så kan man spørre seg, hva vil det egentlig si å være voksen? Jeg har kommet fram til at noe av det handler om å ha en vilje til å ta ansvar for seg sjøl og for andre, tror han.

Ansvar, og hvem som tar det og ikke, er filmens dreiepunkt. Dette binder sammen samtlige karakterer i ensemblefilmen.

– Man bruker å si at det ikke er bra at barn skal ta for mye ansvar og at man skal være barn så lenge som mulig, men noe av det å være barn handler jo også om å ville bli voksen, mener Haugerud.

– Man kan kanskje kjenne på at idet man blir voksen, så vil man kanskje ikke være voksen lenger, for da sitter man med hele ansvaret. Du er ikke den som får trøst lenger, du er bare den som må trøste. Så kan voksenlivet fortone seg som tyngre enn man først trodde det skulle være. Det er flere jeg kjenner, men også meg selv, som gjerne oppfører seg som barn, og som jeg tenker virkelig oppfører seg barnslig i mange situasjoner og ikke vil ta det ansvaret som de er gitt. Mange av de tankene hadde jeg underveis i prosessen med manuset.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tilbake til hverdagen

Også språket er en annen del av det å vise ansvar, mener han.

– I en krisesituasjon er det ekstra viktig hvordan man bruker språket, fordi språket er med på å definere hvordan vi tenker om ei krise i ettertid. Du kan jo si at det gjelder alltid, og at det alltid er viktig, men det blir spesielt viktig her, hvor aller er nervøse, for når noe tragisk skjer, er alle ofte veldig redde.

Saken fortsetter under bildet. 

Ansvar, og hvem som tar det og ikke, er filmens dreiepunkt, forteller Dag Johan Haugerud. Foto: NTB Scanpix 

Det er likevel hverdagen som får mest plass i Haugeruds «Barn».

– Jeg liker å beskrive de store tingene gjennom det trivielle. Selv om det skjer noe forferdelig, så tar hverdagslivet tak i oss med en gang. Ulike hverdagslige hensyn må man ta likevel. Det synes jeg er utfordrende. Vi kunne jo fokusert mye mer på ulykken, og det vonde, hele tida. Men det er likevel noen som må klippe neglene sine, det er noen som må i butikken, noen må på jobb.

Kommentar: Filminstituttets kuttplaner vil ramme de mest sårbare delene av norsk filmbransje (Dagsavisen+)

Lenge i kverna

Til Aftenposten tidligere i høst snakket Haugerud om utfordringen med å få «Barn» gjennom «konsulentkverna» til Norsk filminstitutt (NFI) før den endte som ferdig film.

– Den lå der veldig lenge. Og jeg vet ikke hvordan man kan løse et slikt system på en bedre måte. Det er lett å kritisere systemet, men jeg har ikke noe bedre forslag på hvordan det skal være. Det gjør det selvfølgelig vanskeligere at filmen min ikke har et helt vanlig narrativ, tror han.

– Det er alltid en stor engstelighet rundt det å lage en film, og om mange nok vil se den, det å skulle gi masse penger til noe kanskje ingen vil se. Det er viktig at man sikrer seg i alle ender og kanter, at det kan bli en film som kan være spiselig for et litt større publikum. Men det kan man aldri vite, og det er et sjansespill, sier han.

– Det jeg synes er litt vanskelig, er at underveis i prosessen kan det kjennes som at manusforfatteren og regissøren er de som vet minst, at de er de dummeste av alle, for du får så mange innspill og forslag. Men det må jo være meg som kan prosjektet best. Man må stole på at jeg tar de gode valgene, avslutter Dag Johan Haugerud med et lurt smil.