En film som dette kan bare fungere hvis den er hundre prosent oppriktig, og «La La Land» er iscenesatt med total overbevisning, mener Dagsavisens anmelder. FOTO: SUMMIT ENTERTAINMENT/AP/NTB SCANPIX

Ingen paraplyer i englenes by

Ukens store kino-tema er åpenbart nostalgi: følelsen vi vender tilbake til når nåtiden føles nådeløs og urettferdig.

Filmer

5

Musikal

«La La Land»

Regi: Damien Chazelle

USA, 2016

«La La Land» ligger muligens godt an til å bli årets mest overhypede, overvurderte og over-belønnede film, men det er trolig den filmen liberale amerikanskere desperat trenger nå. En flukt fra den truende Trump-hverdagen, som sender oss på pakketur tilbake til et betryggende «happy place». Filmen har allerede rukket å tjene inn drøyt ti ganger budsjettet sitt; den har slått rekorden for høyest antall Golden Globe-statuetter, og har fått vanvittige fjorten Oscar-nominasjoner. Det største antallet noensinne, ved siden av «Titanic» og «All About Eve», så det er forventet at filmen går seirende ut av søndagens prisutdeling. Et åpenbart tegn på at Hollywood helst vil gjenoppleve/opplive sin tapte gullalder, samt at snittalderen i Oscar-akademiet fortsatt er i høyeste laget. Musikaler som dette lages ikke lengre: med tradisjonelle sang-og-danse-numre fanget opp i lange, uavbrutte tagninger på vaskekte 35mm – og deretter presentert i det fargesprakende bredformatet Cinemascope.

«La La Land» er til dels en bittersøt musikalsk romanse, til dels en feiring av mytene om Hollywood og til dels et kjærlighetsbrev til Los Angeles - samt alle de håpefulle lykkejegerne som tiltrekkes byen som møll til lyspærer, utstyrt med urealistiske drømmer om å «bli oppdaget» og ingen plan B. Noe som samtidig også gjør dette til en slags tragedie, antar jeg. Filmens moderne motsvarighet til Fred og Ginger er Mia (Emma Stone) og Sebastian (Ryan Gosling). Hun er en håpefull skuespiller som jobber som barista i en kaffebar innenfor murene til Warner Bros-studioet, mens hun stresser rundt på prøvespillinger som aldri ser ut til å gi henne noen jobber. Han er en håpefull musiker med drømmer om å åpne sin egen jazzbar, mens han tjener et magert levebrød som restaurantpianist. I løpet av noen uker dulter Mia og Sebastian stadig borti hverandre, utveksler uhøfligheter og gradvis faller for hverandre – mens de snakker om drømmene sine, ser «Rotløs Ungdom» på ærverdige (og nå dessverre nedlagte) The Rialto Theatre og besøker Griffith-observatoriet. Vi har sett sånt før i utallige romantiske komedier, men i «La La Land» uttrykkes følelsene med sang og dans. Sjeldent med bombastiske utbrudd av utagerende kjærlighet, men mer som en musikalsk modulering av det de prøver å si til hverandre i ord. Jeg vil ikke påstå at hverken Emma Stone eller Ryan Gosling direkte blender oss med sine ferdigheter innen sang og dans (selv om Gosling fortjener en gullstjerne for å utføre all pianospillingen selv), de er mer keitete entusiastiske enn profesjonelle. Bedre sangere og dansere ville imidlertid ha gjort filmen mye glattere, og betydelig mindre sjarmerende.

En film som dette kan bare fungere hvis den er hundre prosent oppriktig, og «La La Land» er iscenesatt med total overbevisning. Det er åpenbart at regissør Damien Chazelle har latt seg inspirere mye av nybølge-franskmannen Jacques Demys romantiske trilogi: særlig «Paraplyene i Cherbourg» (1964) og «Pikene fra Rochefort» (1967). Chazelle gjorde en slags generalprøve for «La La Land» allerede med sin debutfilm «Guy and Madeline on a Park Bench» (2009), en nullbudsjett-musikal han skapte under Harvard-studiene med sin faste samarbeidspartner/komponist Justin Hurwitz. Chazelle skrev manuset til «La La Land» året etter, men måtte vente til han fikk en suksess med «Whiplash» (2014) før noen var interesserte i å finansiere et såpass uvanlig prosjekt. Filmen er langt fra perfekt: den varer rundt tjue minutter for lenge, og den siste tredjedelen føles litt seigere enn den burde være. Til gjengjeld våger «La La Land» å treffe noen sårere sannheter om utfordringene med å kjærlighet, karriere og kompromissene man må inngå for å dem til å fungere. Når blir mantraet om å «følge sine drømmer» et utslag av selvdestruktivt selvbedrag, og hvor mye er man nødt til å ofre for å få drømmene oppfylt? Det er denne undertonen av nøktern realisme som forsterker den melankolske magien i «La La Land», og som sørger for at selv de av oss som ofte har problemer med å sette pris på musikaler uten ironisk distanse vil smelte innen det siste sangnummeret kommer. Forresten en tapt mulighet av «La La Land» ikke ble sluppet i forkant av Valentinsdagen. Fremfor å sløse bort tid på den kyniske tøysefilmen «Fifty Shades Darker» kunne kjærespar heller ha viet tiden til en virkelig romantisk film som er laget med ekte lidenskap.