Brennende fransk lidenskap

5

DRAMA

«Portrett av en kvinne i flammer»

Regi: Celine Sciamma

Fr. 2019

«Portrett av en kvinne i flammer» er regissert av prisvinneren Celine Sciamma, og er hennes tredje film med ekskjæresten Adele Haenel i en av hovedrollene, etter debuten med det selvbiografiske, lesbiske trekantdramaet «Vannliljer» (2007) og kortfilmen «Pauline» (2010). Sciamma skrev manuset spesielt til henne, noe som føles bemerkelsesverdig mest fordi «Portrett av en kvinne i flammer» er så full av melankolsk lengsel, begjær og beundring. Haenel er den flammende kvinnen i portrettet; Heloise, som vender hjem fra mange år i et kloster etter at søsteren hennes begår selvmord. Nå skal hun ta den avdøde søsterens plass, og giftes usett bort til en adelsmann i Milano – som forventer et portrett av sin kommende brud før han godkjenner transaksjonen. Heloise raser over urettferdigheten i at hun ikke har muligheten til å velge sin egen fremtid, og det første forsøket på å male henne endte med at kunstneren ga opp. Nå har Heloises adelige mor (Valeria Golino) ansatt den kvinnelige kunstneren Marianne (Noemie Merlant), som skal avbilde datteren i skjul under dekke av å være hennes innleide turledsager.

Det tar imidlertid en stund før vi får møte Heloise, og filmen bygger opp den mystiske spenningen rundt henne. Marianne ankommer Bretagnekysten dryppende klissvåt, etter å ha kastet seg ut på sjøen for å redde det eneste lerretet hun har tatt med seg. Hun finner et isolert chateau som kunne ha kommet rett fra en roman av Emily Bronte, og ønskes velkommen av den unge hushjelpen Sophie (Luana Bajrami). I løpet av de neste dagene prøver Marianne å studere det uutgrunnelige ansiktet til Heloise i all hemmelighet, mens hun i raske øyeblikk kladder ned skisser som skal danne basis for maleriet. Heloise merker de skjulte blikkene Marianne sender henne, og ser ut til å misforstå intensjonen bak de raske øyenkastene som noe mer intimt. Men hun vet akkurat hva som er i ferd med å skje, naturligvis. Den formelle distansen mellom dem forhindrer Marianne i å male et livaktig portrett som fanger opp essensen av Heloise, og at hun er medskyldig i motivets triste skjebne tærer på samvittigheten. Men glørne blusser gradvis opp mens de tilbringer stadig mer tid sammen, og nølende nærmer seg hverandre. Heloises mor etterlater de unge kvinnene alene mens hun drar en snartur til Italia, og undertrykte følelser detonerer i et intenst kjærlighetsforhold. Forelskelsen forsterkes av at denne utopiske romansen er dømt til å være kortvarig, siden det ikke finnes noe sted Marianne og Eloise kan leve i fred sammen og være seg selv. Bare en flyktig smak av frihet før virkeligheten innhenter dem igjen.

Historien utspiller seg under siste halvdel av 1700-tallet, og selv om menn styrer alle aspekter av disse kvinnenes liv er de knapt å se i filmen. Dette er en film av, med og om kvinner, som har absolutt null interesse av menn. Da hushjelpen Sophie oppdager at hun er gravid stiller Heloise og Marianne umiddelbart opp, og hjelper henne med å få en abort. Kjæresten som gjorde henne gravid nevnes ikke med et eneste ord. Celina Sciamma ser ut til å si at kvinner bare kan oppleve totalt frihet i fravær av mannlig innflytelse, og at ekte kunst kun kan skapes uten følelsesmessige hemninger. «Portrett av en kvinne i flammer» ble tidligere i år tildelt Queer Palm-prisen under Cannes festivalen, men dette kan ikke bare beskrives som feministisk «queer cinema». Snarere en klassisk kjærlighetshistorie drevet av sterke skuespillerprestasjoner, med et usøkt filmfoto (av Claire Mathon) i god, gammeldags 35mm. Litt av et stilskifte for en regissør som tidligere har gjort seg kjent for urban sosialrealisme som «Girlhood» og «Tomboy». Selv om dette er et periodedrama med oppkneppede (og nedkneppede) korsetter, har Sciamma allikevel laget en film med en moderne attityde. På alle måter et lidenskapsprosjekt, som ender i en kraftfull finale som vil etterlate de aller fleste med hamrende hjerte og en stor klump i halsen. Årets kjærlighetshistorie, lett.