Mutantmoro!

---

5

Film

«Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem»

Manus og regi: Jeff Rowe og Kyler Spears

USA – 2023

Plateselskap / Forlag

---

Denne filmen er et godt eksempel på hvordan de fabelaktige «Spider-Verse»-filmene har forandret spillereglene for dataanimasjon, og skapt et helt nytt formspråk. «Mutant Mayhem» tar i bruk mye av den samme visuelle stilen, men har samtidig et rufsete skisse-særpreg som kler disse ninja-skilpaddene perfekt. På den tiden undertegnede var en svartkledd ung mann med «The Downward Spiral» i konstant rotasjon i CD-spilleren ville jeg neppe ha hatt «Oscar-vinneren Trent Reznor som komponist for en «Teenage Mutant Ninja Turtles»-film» oppført på bingokortet mitt. Men her er vi altså, nesten tretti år senere, i en alternativ tidslinje der absolutt alt kan skje. En annen ting som mot alle odds kan skje: man kan lage en dataanimert «Teenage Mutant Ninja Turtles»-film som er oppriktig bra - helt uavhengig av hvor avslappet forhold man måtte ha til en leketøyskolleksjon som høstet inn mange milliarder dollar på guttunger som dengte hverandre i skolten med plast-nunchakus. Cowabunga!

Jeg har vanskelig for å tro at særlig mange har et varmt forhold til den dataanimerte «TMNT»-filmen fra 2007, eller de to frenetiske filmene Michael Bay produserte for noen år siden. Så vi må tilbake til nittitallet for å finne den siste «Teenage Mutant Ninja Turtles»-filmen som var severdig. «Mutant Mayhem» går tilbake til start med en opprinnelseshistorie som introduserer de muterte ninja-skilpaddene for en ny generasjon, mens foreldrene som vokste opp med dem får nok av nostalgiske referanser til å dekke dagsbehovet. Så en sjelden familiefilm som fungerer minst like bra for voksne som (litt eldre) barn.

[ Årets uhygge! (+) ]

Dette er historien om fire foreldreløse skilpaddebabyer som utsettes for kjemiske eksperimenter i New Yorks kloakknett, og forvandles til muterte kampmaskiner. De oppdras av sin adoptivpappa og mutantrotte-sensei Splinter, som lærer dem gleden med pepperoni-pizza, hip-hop og gamle kung fu-filmer. Han døper podene etter renessansekunstnere, trener dem i ninjutsu med hjelp av instruksjonsfilmer på VHS, og advarer konstant om farene som venter dem i verden utenfor kloakknettet. Der står slemme mennesker klare til å melke dem så fort sjansen byr seg.

Femten år senere har skilpaddene vokst opp til å bli rastløse tenåringer, som drømmer om å leve et helt vanlig liv, studere og kanskje få venner på sin egen alder. Brødrene smugtitter på en utendørs-kinovisning av John Hughes-klassikeren «Skult med stil» i Brooklyn, men følger pappa Splinters strenge ordre om å holde seg usynlige for menneskene. I alle fall helt til de ved et uhell kaster en ninja-stjerne rett i scooterhjelmen til den tenårige journaliststudenten April, og banker opp en garasje full av biltyver for å få tilbake den stjålne scooteren hennes.

April viser seg å være en utstøtt outsider akkurat som dem, og har pådratt seg kallenavnet «puke girl» etter å ha prosjektil-spydd foran kamera på skolens interne nyhetskanal i et drastisk anfall av sceneskrekk. Hun takler at brødrene er muterte ninja-skilpadder uten nevneverdige problemer, og foreslår et samarbeid. Hva om de hjelper henne med å etterforske en serie innbrudd utført av en skurk som kaller seg Superfly - så kan hun snekre sammen en nyhetssak som sørger for at ninja-skilpaddene blir hyllet som helter?

[ Pliktløp-odysse for de minste ]

De har imidlertid mye til felles med Superfly, som ikke er en dopdealer med snasne slengbukser, bredbremmet hallikhatt og velfrisert mustasje. Han er en mutant, akkurat som dem – og leder en gjeng muterte eksentrikere som ønsker skilpaddene velkommen med åpne armer. Synd de har en alternativ slagplan for å få innpass i menneskenes verden: ved å utrydde dem alle og fylle verden med mutant-dyr. Flueskurken Superfly er et hatefullt vrengebilde av hva som kunne ha skjedd med Ninja Turtles-gjengen hvis de ikke hadde en overbeskyttende adoptivpappa som Splinter til å veilede dem.

«Mutant Mayhem» legger større vekt på at hovedpersonene er uerfarne tenåringer, og er i sterkere grad en komedie enn de tidligere filmene i serien - som bærer preg av å være produsert og delvis skrevet av moroklumpen Seth Rogen. Han er en entusiastisk fan av «Teenage Mutant Ninja Turtles», som har pepret dialogen med vittige replikker og en lystig, godhjertet tone. Det merkes også at «Mutant Mayhem» er delvis regissert av Jeff Rowe, som sto bak den tilsvarende gøyale Netflix-animasjonen «Familien Mitchell mot maskinene» (2021).

Tidligere nevnte Trent Reznor og Atticus Ross leverer nok et førsteklasses elektronisk musikkspor, ispedd klassiske hip hop-bidrag fra Ol’ Dirty Bastard, DMX og Naughty by Nature. Ja, «Ninja Rap» med Vanilla Ice er dessverre også med noen flyktige sekunder, men ellers er dette en av årets beste soundtracks. På lydsiden sånn ellers bør det nevnes at «Mutant Mayhem» settes opp på kino her hjemme både med norsk dubbing og original språkdrakt (med Jackie Chan, Ice Cube og John Cena). For alle som er gamle nok til å lese undertekster er sistnevnte et selvfølgelig valg, ikke minst fordi såpass mye av animasjonen er bygget rundt stemmeleggernes improvisasjoner.

[ «Barbie»: Pink power! (+) ]

Ok, dette er ikke et mesterverk på nivå med «Spider-Verse»-filmene, men fungerer over all forventning både som dataanimert familiefilm og energisk actionkomedie. Full av sjarm og særpreg, oppriktig gøyal og effektivt fortalt på under nitti minutter. Seth Rogen har klare planer om at dette skal bli starten på en hel filmserie (noe en bonusscene midtveis i rulleteksten understreker), med en avlegger-tegnefilmserie som allerede er under produksjon for strømmekanalen Paramount+. Høres ut som en bra ide; «Mutant Mayhem» kunne ha blitt nok et kynisk salgsprodukt sentralstyrt av griske mellomsjefer, men har isteden blitt et overskuddsprosjekt iscenesatt av oppriktige entusiaster.

[ Med vekten av en ødelagt verden på skuldrene ]