«Alle hater Johan» – en kruttsterk kinaputt

---

4

FILM

«Alle hater Johan»

Regi: Hallvard Witzø

Norge, 2022

---

Denne underfundige dramakomedien er ikke nevneverdig eksplosiv eller grensesprengende eller en tredje ting som dreier seg om sprengstoff. Kruttsterk? Ja, hvorfor ikke. La oss gå for kruttsterk. «Alle hater Johan» er kanskje mer kinaputt enn dynamittgubbe, men uansett småvittig, trivelig, velspilt og teknisk vellaget. Dette er første langfilm fra Harald Witzø, som sanket en Oscar-nominasjon for sin kortfilm «Tuba Atlantic» (2012) og har regissert episoder av TV-serier som «Ambassadøren», «Helt perfekt» og «Neste sommer». En lun folkekomedie fra trøndersk bygdemiljø, der man definitivt kan høre den distinkte stemmen til forfatteren Erlend Loe. En av Norges få profesjonelle manusforfattere, som forteller en slentrende, episodisk, bittersøt historie som spenner over et helt livsløp. Dette livet tilhører raringen Johan Grande (spilt av Pål Sverre Hagen som voksen, Adrian Leknes som barn og Styrker Nørkov Torstensen som tenåring). En muskelsterk eksentriker som vokser opp på Trøndelagskysten i fiskeværet Titran, sammen med to kommunistiske foreldre (Ine F. Jansen og Paul-Ottar Haga) som liker å sprenge ting i filler. De er aktive som frilans-sabotører under andre verdenskrig, men har en tendens til å spontant sprenge i stykker bruer før den lokale hjemmefronten kan påta seg æren for aksjonene. Så Grande-familien gjør seg grundig upopulære, og blir særlig siktet inn for hat av den ekstremt smålige postmannen Frode (John F. Brungot) – som står for flere av filmens morsomste episoder.

[ Oppvekstskildringen «Belfast» er trolig det mest vellykkede Kenneth Branagh har regissert på minst et drøyt tiår (+) ]

Johan arver foreldrenes entusiasme for eksplosiver, selv etter at de sprenges i småbiter av en tysk sjømine. Han arver dessuten foreldrenes dårlige rykte, og blir utstøtt fra lokalmiljøet etter å ha kommet til skade for å eksplodere barndomsforelskelsen Solvor (Live Ovedie Langklopp Svenning) en smule med dynamitt. Dette tragiske (og delvis selvforskyldte) uhellet sender stakkars Solvor rett i rullestol med betydelige skader og en fjesplate, mens Johan sendes til USA for å unngå bygdas vrede. På begynnelsen av syttitallet vender han tilbake til Titran, etter en suksessfull karriere som omreisende eksplosivekspert i uniten. Han ønskes hjertelig velkommen tilbake av sin tante Magnhild (Ingunn Beate Øyen) og onkel Iver (Trond-Ove Skrødal), men langt fra like hjertelig av noen andre i lokalmiljøet. Kanskje minst av alle den store kjærligheten Solvor (nå spilt av Ingrid Bolsø Berdal), som er full av kompliserte følelser etter dynamittulykken.

[ Dette er årets beste Oscar-filmer - og slik kan du se dem ]

Johan har selv vokst opp til å bli en reservert einstøing av få ord, med frodig busteskjegg og entusiasmen for sprengstoff i god behold. Så han forblir utstøtt, uglesett og behandlet som et uønsket uromoment blant bygdeværingene. På nittitallet får Johan nok av ensomheten og bestiller en postordrebrud, som mot alle odds blir et stort lyspunkt. Etter hvert som forholdet til vietnamesiske Pey (Vee Vimolmal) utvikler seg sitter Solvor molefonken igjen i rullestolen sin og lurer på hvordan alt gikk så galt. Innen forholdet deres endelig får sin forløsning har vi havnet i nåtid, mens Johan og Solvor har levd lange liv og nådd pensjonsalderen.

Det må sies at aldringssminken her fungerer overraskende bra, så kombinert med de betydelige skuespillertalentene til Pål Sverre Hagen og Ingrid Bolsø Berdal får vi en klar fornemmelse av å se hovedpersonene eldes foran øynene våre. Karl Erik Brøndbos lekre filmfoto fortjener dessuten et par tomler opp, med friske trønderske landskaper fanget opp i bredbeint Cinemascope-format. Til tider kan dette minne litt om de svenske «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant» (og oppfølgeren «Hundre og ettåringen som stakk fra regningen og forsvant»), selv om historien er mye mer nedpå og behersket. Johan er dessuten en særpreget norsk skikkelse fra krigsgenerasjonen, i alle fall sånn som folk i utlandet kanskje trodde vi var. Litt sær, rar og vanskelig å bli kjent med. Innesluttet, men snill innerst inne. Sånn var kanskje den norske folkesjelen på denne tiden.

[ Dansefilmen «Battle» ble den første norske filmen Netflix kjøpte opp og sendte ut til verden. Nå kommer oppfølgerfilmen ]

«Alle hater Johan» nyter godt av Erlend Loes fyndige dialog, tørrvittige observasjoner og fargerike figurgalleri, men jeg skulle ønske filmen hadde våget å trå mer til. Være litt mer ambisiøs, selvsikker og åpenlyst humoristisk. Det hele blir så skrekkelig mildt og tilbakeholdent, noe som går på bekostning av særpreget. Filmen fungerer best når den våger å lene seg litt hardere inn i de absurde elementene, og ikke er så redd for komiske overdrivelser. I takt med alderen på hovedpersonene blir dette gradvis en bittersøt kjærlighetshistorie: som ofrer en del av humoren til fordel for koselig, konvensjonell hjertevarme.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen