Dansefilmen «Battle» får en oppfølger: – Vi jobbet med noen av verdens beste dansere

– Det har vært kjempegøy å lage en film som jeg vet at kidsa skal ligge hjemme på tenåringsrommet sitt med iPaden i fanget og se på. Det har jeg tenkt på hele veien.

Ingvild Søderlind er regissør for oppfølgeren av Skandinavias første dansefilm «Battle» (2018), basert på boka til den anerkjente forfatteren Maja Lunde. Filmen ble lansert høsten 2018 og kjøpt opp av Netflix og dermed lansert over hele verden desember samme år. «Battle» ble den første norske filmen i Netflix sitt repertoar. 1. april fire år senere kommer oppfølgeren «Battle: Freestyle», med de samme skuespillerne i hovedrollene. Denne gangen lanseres filmen av Netflix direkte, og skal derfor ikke vises på kino.

– Det er selvfølgelig kjempeskummelt å lage en oppfølger. Jeg må prøve å ikke skuffe de som likte den første filmen så godt, sier Søderlind til Dagsavisen.

Produsentene for filmen valgte seg ut Søderlind som regissør, selv om det ikke var hun som regisserte den første Battle-filmen. Hun har derimot gjort filmen «Alle utledninger har lukka gardiner» (2020), som er basert på den kritikerroste debutromanen til Maria Navarro Skaranger. Søderlind fikk klare føringer om at denne gangen skulle alt være litt større og bredere enn i første film.

– For meg som har gjort mer smale og kunstneriske filmer før, var dette spennende, utfordrende, lærerikt og vanskelig. Og veldig gøy.

[ Anmeldelse av «Battle»: Dans, trass og kjærlighet ]

Alvorlig ungdomsdrama

Filmen er i likhet med den første fra 2018 en dansefilm. I «Battle» settes klassisk ballett og hip hop opp mot hverandre og hører hjemme i hver sine definerte og atskilte verdener. Denne gangen er det hiphop, mer spesifikt streetdance, som er hovedrollen. Handlingen er satt til Paris, og klasseperspektivet er sett fra et østkantperspektiv.

– Dette Holmenkollenperspektivet fra første film er nå silt bort. Sånn går det når de ansetter en regissør som har bodd på Holmlia, sier Søderlind og smiler lurt.

Men oppi all dansingen foregår det også en tydelig handling, et ungdomsdrama. Amalie (Lisa Teige) har nå flytta til Groruddalen sammen med kjæresten sin Mikael (Fabian Svegaard Tapia), som hun blir sammen med i den første filmen. Hun har blitt en del av streetdance-miljøet på østkanten, og skal sammen med dansecrewet sitt Illicit delta i en dansekonkurranse i Paris. Amalie er vokst opp uten en tilstedeværende mor, som heller satset på dansekarrieren enn familielivet. Det kommer dryppende gjennom hele filmen, for moren driver en danseskole i Paris, og Amalie klarer ikke la vær å oppsøke henne.

– Det er et ganske alvorlig drama. Paris blir en personlig reise for Amalie. Når hun oppsøker moren sin kommer problemene og behovet for anerkjennelse som hun også hadde i den første filmen seilende tilbake til henne. Det går veldig utover hennes fokus og relasjon til dansecrewet, sier regissør Søderlind.

Har et prosjekt

Siden 2018, da «Battle» ble den første norske filmen Netflix kjøpte opp og sendte ut i verden, har mye skjedd. Netflix gjør flere og flere filmer i Norge. Søderlind synes det er gøy å samarbeide med dem, selv om det går veldig fort.

– Som regissør går det ofte mye tid til lange prosesser og mye ventetid. Med Netflix er det en glede å få jobbe raskt og bruke seg selv som regissør. De har tydelige rammer, så full kunstnerisk frihet har vi ikke, men de er gøye å jobbe med, sier hun.

Søderlind vet aldri om det er et bra produkt før det har møtt publikum, og er spent på lanseringen. Hun er opptatt av å fortelle gode, dype historier til et ungt publikum, og målet hennes er tydelig.

– Jeg har et prosjekt, det er å putte mer østkant inn i norsk film. Det finnes ikke nok klasseperspektiv, vi snakker ikke høyt om det, men Oslo er jo ekstremt klassedelt, sier hun.

Hun vil lage innhold sett fra perspektivet til østkanten i Oslo. Det gjorde hun med filmen «Alle utledninger har lukka gardiner», og det har hun gjort med «Battle: Freestyle». Søderlind er selv vokst opp på Holmlia i Oslo, og kjente gjennom sin egen oppvekst på en mangel på representasjon.

– Den filmen jeg likte best var «Christiane F», en dopfilm fra Tyskland, for det var den eneste gangen jeg så noe som ligna på mitt eget oppvekstmiljø. Alle ungdomsfilmer fra Oslo var i en periode kun skildret fra Frogner eller store eneboliger, mens drabantbyene og østkanten var veldig lite til stedet. Det har vært en fanesak for meg hele tiden.

Hun vil fjerne mye av stigmatiseringen noen har mot østkanten. For gjennom hele livet, også som voksen, har Søderlind fått stigmatiserende kommentarer på hvor hun er vokst opp. Folk spør henne hvordan det er mulig at hun er fra Holmlia, når hun er så velfungerende?

– Jeg har hatt det kjempebra i oppveksten, og det har nesten alle som bor der. Det er mange som ikke har vært der en gang. Jeg har alltid lurt på om jeg overreagerer, men jeg gjør jo ikke det når jeg får sånne spørsmål. Jeg vil vise østkanten som et fint sted å bo, sier hun.

[ – Om Ukraina faller, hva er neste land ut? (+) ]

Starstruck på innspilling

Som regissør jobbet Søderlind tett med koreograf Camilla Tellefsen. Egentlig skulle hun ønske at Tellefsen kunne bli med på intervjuet, for dette har de gjort sammen.

– Hun er en kapasitet innen street dance i Norge. Det var hun som virkelig fikk satt den dansesjangeren på kartet her til lands, sier Søderlind.

Å lage en dansefilm krever ekte profesjonelle dansere i flere av hovedrollene. Lisa Teige (kjent fra SKAM), er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo sin linje for moderne dans, og Fabian Svegaard Tapia har danset gjennom hele oppveksten. Mens Teige jobber profesjonelt med dans, har Tapia de siste årene gjort mer skuespill og dermed ikke opprettholdt dansemusklene sine. For å spille i «Battle: Freestyle» måtte han opp igjen i toppform og trene som en idrettsutøver trener til OL.

Ellers er de fleste skuespillerne i «Battle: Freestyle» primært dansere. Morad Aziman, som spiller lederen i dansegruppen, er i det virkelige liv lederen av en av de største dansegruppene i Norge, KingWings crew.

– Vi jobbet også med noen av verdens beste dansere og legender innenfor street dance i Paris, som Illicit møter i en street dance-battle.

I en battle møtes to dansegrupper og danser mot hverandre en etter en. Det er også teater, spill og dissing i tillegg til dansingen. Et herlig improvisert teater og et skikkelig spetakkel, slik regissøren selv beskriver det. Men da dansegruppene skulle møtes til battle ble de norske skuespillerne og danserne starstruck. Helt siden de var barn har de sett videoer av de franske danserne.

– Selv turte jeg nesten ikke snakke med dem. De har så mye attitude og legger ikke noe imellom. Hvis de blir nervøse, blir de enda tøffere i trynet. Det var en legendarisk og morsom opplevelse på opptak. Vi måtte ha en liten peptalk med dansegruppa, for de ble helt satt ut, sier Søderlind.

[ Chris Holsten: – At folk liker det jeg gjør, gir meg motivasjon til å fortsette ]

Koreografert vs. improvisert

Selv har hun dansa hele livet, innenfor forskjellige sjangre, men kun på hobbybasis. Hun elsker at street dance-miljøet er åpent for alle, har et stort mangfold av dansere og ikke et strengt kroppsideal. Søderlind har med årene bare blitt mer og mer interessert i dansemiljøet. Interessen lå der også før hun visste at hun skulle regissere en dansefilm.

– Østkanten var alltid underdogs, men hiphop-kulturen var liksom vår. Det er kanskje der min genuine interesse for dans stammer fra, sier hun.

Søderlind synes Katarina Launing, som regisserte den første Battle-filmen, laget en kjempefin film, og dette la et godt grunnlag for henne selv. Men å lage en spillefilm om improvisert dans, var mer enn utfordrende nok.

– I street dance er alt improvisasjon. Men det er krevende når det skal filmes, for det blir vanskelig å klippe alt sammen hvis ikke alle dansene er like. Camilla (koreograf) har gjort en helt enorm jobb i denne filmen. Jeg tror hun har laget femten danser, det er helt vilt og hun er helt rå, sier Søderlind.

Alle dansene har en historie, og koreograf Tellefsen sin største utfordring har vært at de må være koreografert og ikke improvisert. Det går nemlig imot street dance-dansere sitt instinkt.

[ De rakk én forestilling før nedstenging. Nå får ungdomsteateret spille igjen ]

Nervøs og fornøyd

Som kvinnelig regissør har Søderlind ventet nesten ti år på å få slippe til på arbeidsmarkedet. «Battle: Freestyle» har et sterkt kvinne-team, med Søderlind, Tellefsen og manusforfatter Martina Cecelia i spissen.

– Vi er post metoo-kampanjen. Nå har de norske produsentene begynt å skjønne at de må ansette damer. I arbeidet med denne filmen har vi nesten bare vært damer i ledende stillinger. Da vi kom ned til Ungarn for å spille den inn, merka vi at de ble overraska, de hadde ikke jobbet med bare damer før. Men det var overhodet ikke problematisk, sier Søderlind.

Hun beskriver innspillingsperioden som «helt crazy banana intens». Å lage vanlig drama er krevende, men å i tillegg lage store dansescener med robotisk lys, masse publikum og store spill-arrangementer er sinnssykt krevende, forklarer hun.

– Man sier jo at å være regissør på en innspilling er som å bli dratt gjennom en tørketrommel, sier hun.

Det var krevende for alle, både regissør, koreograf og danserne. Søderlind har fortsatt tydelige bilder av at danserne ligger på matter og hviler mellom takninger.

– Jeg hadde så vondt av dem, men de leverte og kjempa. Det var en fysisk krevende innspilling for dem, sier hun.

En av Søderlind sine favorittscener i filmen, er en av dansescenene de gjorde i Paris. En blanding av rølp og dans, ble det. Det var det siste de gjorde av innspilling, og alle var løsslupne. Sluttscenen i filmen tar aldri slutt, den fortsetter ut i rulleteksten og er den eneste dansescenen som er helt improvisert. Da satte de bare opp et kamera og sa at danserne kunne gjøre hva de ville.

– Og det synes. Jeg har lært så enormt mye, og er supernervøs for responsen. Jeg håper folk får lyst til å danse av å se denne filmen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen