Film

Fantasifullt nytt Marvel-epos håndterer klisjeene på en respektfull måte

«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» viser seg å være blant de mer severdige Marvel-filmene.

5

FILM

«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings»

Regi: Destin Daniel Cretton

USA – 2021

Etter 25 filmer har Marvel-studioet begynt å tørke støv de mindre kjente tegneserieheltene fra bronsealder-arkivet, så «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» kommer lastet med mindre forhåndsentusiasme og større kreativ frihet. Med lave forventninger kommer samtidig glade overraskelser, for dette viser seg å være en av de mer severdige Marvel-filmene vi har sett på en stund. «Shang-Chi» er nok et trappetrinn på veien til å gjøre dette superhelt-universet mer multikulturelt, vidtspennende og inkluderende, med en asiatisk superhelt som tar et krafttak for å unngå lettvinte kulturelle stereotyper. Og i det minste lykkes i å håndtere klisjeene på en respektfull måte. Muligens mest en taktikk for å få større innpass på det lukrative kinesiske kinomarkedet, som uansett ser ut til å ha snudd ryggen til denne Marvel-filmen på grunn av tegneseriens grumsete fortid.

Der var Shang-Chi en erketypisk kampsportmester («Master of Kung Fu!») formet etter Bruce Lee, og sønnen til den klisjekinesiske superskurken Fu Manchu. Filmen har forandret denne forhistorien, og plugger seg isteden inn i et sentralt sidespor introdusert i «Iron Man»-trilogien. Shaun (kanadisk-kinesiske Simu Liu) gir inntrykk av å være en retningsløs slacker, som jobber som parkeringsbetjent i San Fransisco sammen med bestevennen Katy (Awkwafina). I fritiden har de en lei tendens til å synge karaoke i fylla.

«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings».

Shaun er imidlertid ingen unnselig, anonym fyr. Han er egentlig Shang-Chi, som rømte hjemmefra i tenårene for å unngå sin mektige far Xu Wenwu (Tony Leung). En over tusen år gammel krigsherre som erobret store deler av verden med sine magiske kamparmbånd, slaktet alle motstandere med likegyldig hvilepuls og nå leder det kriminelle imperiet «The Ten Rings». Wenwu trente sønnen beinhardt fra barnsben av, for å ta sin rettmessige plass ved hans side. Etter ti års ventetid har pappa blitt utålmodig. Et livlig basketak om bord i en buss sender Shang-Chi og Katy til Macao, for en ubekvem familiegjenforening med den tilsvarende kampdyktige søsteren Xialing (Meng’er Zhang). Det viser seg at pappa Wenwu har en plan om å gjenforene familien med mamma Jiang Li (Fala Chen) - som etter alt å dømme døde da Shang-Chi og Xialing var barn.

Men for å finne henne må de først finne inngangen til det mytiske riket Ta Lo, der mektige krigere lever side om side med magiske skapninger mens de vokter en port som skjuler veldig mørke krefter. Mot slutten utvikler dette seg til å bli et overraskende fantasifullt wushu-epos, fast forankret i kinesisk folklore og filmhistorie.

«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings».

Marvel-sjefen Kevin Feige gjør et helhjertet forsøk på å skape en asiatisk Wakanda, som hinter om en mye større mytologisk verden. Det lirkes også inn noen uventede gjestespill, som binder filmen inn i det som har skjedd tidligere i denne serien, og peker videre til en fremtid der rollefigurene vi møter i «Shang-Chi» vil spille en sentral rolle.Mens «Guardians of the Galaxy» introduserte den galaktiske siden av Marvel og «Doctor Strange» det magiske, sparker «Shang-Chi» opp portene til den mytologiske delen - sammen med den grovt underrepresenterte asiatiske siden av Marvel.

Det er et smart valg å frigjøre seg fra den kontroversielle fortiden (selv om noen sentrale elementer er tatt fra Jonathan Hickman-tegneserien «The Master of Kung Fu: Battleworld» fra 2015), og isteden fortelle en historie som er mer influert av «Crouching Tiger, Hidden Dragon», «Ip Man»-serien og kinesisk folklore enn tidligere superheltfilmer. Det er dessuten en stor ressurs at Marvel klarte å rekruttere den karismatiske Hongkong-legenden Tony Leung, som gir Xu Wenwu mer velspilt tyngde, melankoli og tragisk patos enn man kan forvente fra en Marvel-skurk. En over tusen år gammel erobrer drevet av dyp hjertesorg og forholdsvis noble intensjoner, som gjør forferdelige ting uten å helt miste sympatien vår.

Det er også hyggelig å se Michelle Yeoh i en sentral birolle som hedrer hennes betydelige kulturarv. I et så massivt, veloljet og produsentstyrt maskineri som Marvel er det vanskelig å lage film med personlig særpreg, men den forholdsvis ferske indie-regissøren Destin Daniel Cretton («Short Term 12») sørger for at «Shang-Chi» skiller seg ut.

«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings».

Filmfotoet (av veteranen Bill Pope) er mer fargerikt og actionscenene betraktelig frisket opp, med de mest velkoreograferte nærkampene vi har sett i denne serien. Noe som gjør det desto mer tragisk at stuntkoordinatoren Bradley Allan døde for noen uker siden. De sentrale temaene her er ikke nevneverdig originale, og sirkler rundt å løsrive seg fra fortiden, frigjøre seg fra foreldrepress og bane seg sin egen vei. Noe som kunne ha glidd rett inn i en Disney-tegnefilm full av Alan Menken-sanger.

«Shang-Chi» er allikevel såpass frisk i formen at den sprøyter ny energi inn i en filmserie som sto i fare for å stagnere, og utvider dette superhelt-universet fremfor å bare gjenta det vi har sett før. Ingen fare, vi får fortsatt flere oppfølgere fremover: «Spider-Man: No Way Home» er på plass like før jul, mens «Doctor Strange and the Multiverse of Madness», «Thor: Love and Thunder» og Black Panther: Wakanda Forever» er spikret for kinopremierer neste år.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen