Film

«Judas and the Black Messiah»: En av årets essensielle filmer

Denne sanne historien fra virkeligheten klatrer umiddelbart opp på listen over årets essensielle filmer, med hele seks velfortjente Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film.

5

DRAMA

«Judas and the Black Messiah»

Regi: Shaka King

USA, 2021

«Judas and the Black Messiah» er en opprørende tragedie pakket inn i en fascinerende biografi om Black Panther-lederen Fred Hampton. Han ble myrdet sovende i sin egen seng, i en alder av 21 år. Drept i desember 1969 av politifolk som snek seg inn i hjemmet hans midt på natten, og fyrte av 99 skudd i en aksjon koordinert av FBI-bossen J. Edgar Hoover (Martin Sheen). Den siste i en lang rekke borgerrettsforkjempere myrdet i ung alder. Hoover anså Black Panther-organisasjonen som «den uten sidestykke største trusselen mot vår nasjonale sikkerhet». Etter mordene på blant andre Malcolm X og Martin Luther King fryktet Hoover at en afroamerikansk leder ville klare å forene kommunistene, antikrigs-aktivister og unge radikale i felles front mot det republikanske herredømmet. Han fryktet at denne «svarte frelseren» var Fredrick Allen Hampton («Get Out»-kjenningen Daniel Kaluuya). Hampton måtte derfor «nøytraliseres» med alle midler, og ble et av målene i Hoovers notoriske, hemmelige og høyst lovstridige «COINTELPRO»-aksjoner.

Drapet på Hampton ble berørt i (den tilsvarende seks ganger Oscar-nominerte) Netflix-produksjonen «Trial of the Chicago 7», men «Judas and the Black Messias» tar et dypdykk i denne historien.

Den naive syttenåringen Bill O’Neill (LaKeith Stanfield) presses inn i rollen som Judas, etter at han blir arrestert for å ha utgitt seg for å være en FBI-agent under et biltyveri. FBI-spesialagenten Roy Mitchell (Jesse Plemons) gir Bill et valg: enten soner han fem år i fengsel, eller så infiltrerer han Black Panther-organisasjonen i Illinois som FBI-informant. Bill er lite opptatt av politikk, og kunnskapsløs når det gjelder borgerrettigheter. En opportunistisk småforbryter, som ser sitt snitt i å få kloa i lettjente sølvmynter mens han unngår fengsel. For første gang i livet får han følelsen av å være en viktig person. Oppdraget er å komme tett innpå Fred Hampton, først som sjåfør og senere som sikkerhetssjef.

Vi får aldri noen klare svar om hvor lojaliteten til «wild» Bill O’Neill ligger, men skjønner fort at han befinner seg på tynn is med frykt og selvforakt i øynene. Hampton viser seg å være en karismatisk orator og kløktig diplomat, som gjør akkurat det J. Edgar Hoover frykter. Forener de radikale minoritetene i Illinois i en felles politisk front kalt «Regnbuekoalisjonen». Han blir samtidig en maktfaktor med en blink i pannen, som pisker opp grasrotstøtte med folkemøter, taler og veldedig arbeid i lokalmiljøet. En revolusjonær ildsjel drevet av ungdommelig engasjement, som er sympatisk sjenert og dempet utenfor rampelyset.

Etter at Hampton blir fengslet for iskremtyveri (!) står alt arbeidet hans i fare for å bli utslettet, mens mer militante Black Panther-medlemmer havner i skuddvekslingen med politiet – som svarer med å brenne ned hovedkvarteret deres. Og oppi alt sammen står tysteren Bill O’Neill, mens han presses til å gjøre stadig drøyere ting for FBI. Fra tid til annen får vi se glimt av det eneste TV-intervjuet O’Neill utførte, som middelaldrende mann i 1989. Unnvikende til det siste.

Alt dette blir enda tristere hvis man vet at han begikk selvmord kvelden dette intervjuet ble vist på TV. LaKeith Stanfield gjør en fordømt sterk innsats her, og utrykker veldig mye uten å si noen ting. Stanfield gikk så dypt inn i denne rollen at han angivelig måtte i terapi etterpå, og virker så hjerteskjærende sårbar at det er lett å tro at han fikk problemer. Dette er en kostbar studiofilm produsert av Warner Bros, som ikke først og fremst er kjent for å gi filmskapere fritt spillerom – så det er oppløftende å se at regissør Shaka King fikk laget «Judas and the Black Messiah» med kreativ frihet. At hovedrolleinnehaverne LaKeith Stanfield og Daniel Kaluuya ble Oscar-nominert som birolleskuespillere skyldes mer et utslag av byråkratisk tullball enn Oscar-akademiets tradisjonelt lusne behandling av afroamerikanske filmfolk – så vil lar det ligge.

Dette er en historie opptatt av grånyanser og detaljer, med et særegent filmfoto og et atonalt soundtrack av Craig Harris og Mark Isham. En film full av sterke øyeblikk, men det som slår meg mest er hvor unge disse folka var. Knapt ute av tenårene før de ble drept av amerikanske myndighetspersoner. Femti år senere tar republikanske politikere i bruk akkurat samme retorikk for å fordømme Black Lives Matter-aktivister som demonstrerer mot politivold. Det er passende at «Judas and the Black Messiah» slippes her hjemme samtidig som rettssaken mot politimannen som drepte George Floyd pågår. At dette føles som en så vital og relevant historie skyldes dessverre mest at fint lite forandrer seg hjemme hos de frie og modige. Synd tingenes tilstand forhindrer at vi får se «Judas and the Black Messiah» på kino, men den er tilgjengelig som «kinofilm hjemme» i Norge nå.

Finnes på blant annet SFAnytime.com, iTunes og Blockbuster.no.


Mer fra Dagsavisen