Film

Anmeldelse «Spionens kone»: Elegant taskenspill fra Kurosawa

En av Japans mest elegante regissører pusler sammen et mysterium med krigen som bakteppe.

4

DRAMA

«Spionens kone»

Regi: Kiyoshi Kurosawa

Japan, 2020

Det har gått en stund siden vi sist så den japanske prisvinneren Kiyoshi Kurosawa på norske kinoer, selv om han har økt produksjonsnivået til i snitt en film i året. Han gjorde seg kjent med apokalyptiske skrekkfilmer som «Cure» (1997) og «Pulse» (2001), men har på eldre dager blitt stadig mer kryptisk og esoterisk. «Spionens kone» er en av hans mest konvensjonelle filmer; et dempet periodedrama fra andre verdenskrig, som gradvis blir et elegant Hitchcock-mysterium i «Suspicion»-modus. Denne ble opprinnelig produsert for japansk TV, før en bearbeidet versjon hadde premiere under fjorårets Venezia-festival – der Kurosawa stakk av med Sølvløven.

Mens andre verdenskrig ulmer utenfor landegrensene er den velstående forretningsmannen Yusaku Fukuhara (Issey Takahashi) mest opptatt av å opprettholde levestandarden sammen med kona Satoko (Yu Aoi). Ekteskapet er mer preget av formell høflighet enn lidenskapelig kjærlighet, og vi får en fornemmelse av at Satoko sliter med sitt behov for å komme nærmere ektemannen. Han har et pragmatisk forhold til den økende nasjonalismen i Japan, mer forelsket i den amerikanske drømmen mens han kler seg i vestlige designerklær og drikker whisky fra USA. I fritiden liker han å spille inn ambisiøse amatørfilmer med kona i hovedrollen, som han med stor stolthet viser til de ansatte på kontoret under nyttårsfesten. Han er en moderne kapitalist som vil bevege seg fremover inn i en mer opplyst fremtid, ikke dras baklengs tilbake inn i gamle tradisjoner.

Etter at den korpulente, britiske tekstilhandleren John Fitzgerald Drummon blir pågrepet for spionasje begynner Yusaku å ane risikoen med å ha tett kontakt med vestlige forretningsforbindelser. Han advares av barndomsvennen Taiji (Masahiro Higashide), som nå er en nyoppnevnt militærpolitisjef i stram uniform. Dette er ikke en tid der man har råd til å være på den gale siden av historien, eller vil bli tilgitt for å menge seg med fremtidige statsfiender. Ikke en tid der man bør skille seg ut, eller gi noen grunn til å betvile at man strutter av nasjonalstolthet. For Yusaku er alt bare business, helt til han drar på en forretningsreise til Manchuria sammen med nevøen Fumio (Ryota Bando). Satoko blir dypt urolig etter at oppholdet blir forlenget, og når ektemannen endelig vender hjem igjen er han en annen mann. En mann med bagasjen full av hemmeligheter, som skaper sjalusi, mistro og enda større avstand.

Satoko hører rykter om at Yusaku kom hjem fra Manchuria sammen med en annen kvinne, som senere blir fisket opp død fra sjøen. Myrdet, men av hvem? Satokos hode er full av ubehagelige spørsmål. Var kvinnen ektemannens elskerinne? Sto han bak dette drapet? Er han en vestlig spion som vil sette hele deres fremtid og sikkerhet i fare…? Satoko går fra å være en passiv, underdanig og konstant undervurdert kone til en proaktiv person som tar kontroll over sitt eget liv. Situasjonen kompliseres enda mer av at barndomsvennen Taiji så åpenbart bærer på følelser for henne, mens han etterforsker ektemannen Yusaku for spionasje.

Det største spørsmålet er hvem hun bør stole på. Kiyoshi Kurosawa har det ikke travelt med å legge ut puslespillbitene, og det tar sin tid før vi begynner å se motivet. Selv etter at svarene kommer bør ingen føle seg skråsikre over utfallet. Alfred Hitchcock hadde definitivt melket noen av disse scenene for mer spenning, og sikkert lagt større vekt på den potensielle kjærlighetstriangelen mellom de tre hovedpersonene. Men Kurosawa går som vanlig sine egne veier, og mens han skaper vag uvisshet hele veien frem til den bitre, tvetydige slutten.

Han fordyper oss ikke i denne tidsperioden med et nostalgisk slør, men med et krystallklart digitalfoto i 8K og flat lyssetning som gir alt et syntetisk, moderne skjær (men sikkert vil forsikre at «Spionens kone» ser ekstra snasen ut på ny QLED-flatskjerm). Filmen har noen utilsiktede likhetstrekk med den konspirasjonsteoretiske virkeligheten vi alle befinner oss i nå, men Kurosawa er mer opptatt av å lage et godt, gammeldags melodrama. Han mangler kanskje det rette temperamentet til å få maksimalt ut av denne historien, men det er fortsatt en skikkelig bra historie.

Mer fra Dagsavisen