5
FILM
«Love and Monsters
Regi: Michael Matthews
USA/Can. 2020
Når apokalypsen kommer er det kanskje ikke noen grunn til å være særlig sprudlende, så de fleste dystopiske fremtidsvisjoner har en lei tendens til å være drevet av tungsinnet gravalvor. «Love and Monsters» går motsatt vei, og anser godt humør, optimistisk stå-på-vilje og en velutviklet sans for humor som essensielle redskaper for å overleve dommedagen. Dette er en skikkelig underholdende blanding av actionfylt «road movie»-eventyr, romantisk komedie og postapokalyptisk monsterfilm - som nylig sanket en Oscar-nominasjon for beste visuelle effekter. Kanskje ikke noe banebrytende originalt eller nyskapende, men fortsatt en sann fornøyelse.
For sju år siden gikk alt rett til helvete. En asteroide truet med å utrydde alt liv på jorden, så amerikanske myndigheter gikk hardt til verks og sprengte den i småbiter med alt de hadde av atomvåpen. Radioaktive meteoritter regnet ned på jorden, mens kaldblodige krypdyr og insekter forvandlet seg til gigantiske mutantmonstre (jeg foreslår at vi ikke tenker så nøye igjennom akkurat det).
[ Moderne nomader jakter en ny framtid i et mørbanket USA (+) ]
Tenåringen Joel Dawson (Dylan O’Brien) var i ferd med å bedyre sin evige kjærlighet til den søte kjæresten Aimee (Jessica Henwick) da hjembyen Fairfield ble evakuert, og har ikke sett henne siden. Nittifem prosent av verdens befolkning ble utryddet, mens de resterende fem prosentene skalket lukene i bomberom og bunkere. Her lever folk isolert i små kolonier, mens de gjemmer seg for alle farene som venter på dem over bakken.

Etter at foreldrene døde søkte Joel dekning sammen med en gjeng hardbarkede tøffinger, som i årenes løp alle har endt opp i faste forhold. Joel er imidlertid ikke som dem. Han er fortsatt singel, har en lei tendens til å fryse av skrekk i farefulle situasjoner og behandles mest som en stakkarslig maskot. Joel tilbringer mesteparten av tiden på kjøkkenet sammen med melkekuen Gertie, helt til han plutselig får radiokontakt med gamlekjæresten Aimee. Hun befinner seg i en koloni kun 129 kilometer unna, så Joel begir seg ut på langtur for å bli gjenforent med henne. En stor romantisk gest som nærmest er garantert til å ende i brå død, særlig med tanke på hvor dårlig utrustet Joel er til å beskytte seg selv. At han ikke engang dobbeltsjekker med Aimee før han begir seg ut på denne odysseen er neppe et godt tegn.
[ Jo Nesbø er ute med lettglemte historier i «Sjalusimannen». ]
Joel klatrer opp i en verden dominert av gigantiske udyr som stor sett vil spise ham, og blir blant annet angrepet av en ilter kjempepadde, markmonstre, skolopendre og en snegle. På veien får han selskap av hunden «Boy», møter den døende roboten Mav1s og får hendige overlevelsestips av den lille kinaputten Minnow (Ariana Greenblatt) – som er på vei til en koloni i fjellene samen med sin farsfigur Clyde (Michael Rooker).
De fleste postapokalyptiske filmer går automatisk ut ifra at folk flest vil forvandle seg til kannibalpsykopater med sans for fetisjtøy og lærsusper med nagler etter apokalypsen, men «Love and Monsters» har en rørende tro på menneskeheten. De fleste Joel møter er hjelpsomme, godhjertede og helt fri for utspekulerte baktanker. Vel, rent bortsett fra en slem taskenspiller som får sin velfortjente straff i det actionfylte kjempekrabbe-klimakset.

Sørafrikanske Michael Matthews har før dette bare regissert westernfilmen «Five Fingers for Marseilles» (2017), men viser seg å være den rette mannen for materialet. Han får veldig mye ut av et forholdvis beskjedent mellombudsjett, med et oppfinnsomt monsterdesign som sikkert bidro til at det australske spesialeffektteamet fra The Mill-studioet sanket en velfortjent Oscar-nominasjon. Den muntre, joviale tonen her minner en del om for eksempel «Tremors» (1990), «Zombieland» (2009) eller «Warm Bodies» (2013), der den humoristiske sansen ikke forminsker farene rollefigurene befinner seg i.
[ En av Japans mest elegante regissører pusler sammen et mysterium med krigen som bakteppe (+) ]
Hovedpersonen Joel ser ut til å være skrevet for en mer nerdete og mindre atletisk skuespiller enn «Maze Runner»-kjenningen Dylan O’Brien (som for eksempel en yngre Jesse Eisenberg), men han en av de fremste årsakene til at «Love and Monsters» fungerer så bra som den gjør - og er så lett å like.

Det er en vrien balansegang å spille en såpass naiv, troskyldig og optimistisk rollefigur uten å gjøre ham irriterende og veik, men O’Brien beholder sympatien vår hele veien. Det føles som «Love and Monsters» ble laget som en reaksjon til det siste året, og hva det gjør med oss å leve i isolasjon i lang tid. Men nei, filmen ble fullført før Covid traff vifta, og snytt for en bred kinolansering på grunn av tingenes tilstand.
[ Den legendariske mimeartisten Marcel Marceau spilte sin viktigste rolle under krigen (+) ]
Så isteden ble rettighetene kjøpt opp av Netflix, som burde benytte sjansen til å utvide «Love and Monsters» til en lengre serie. Ikke bare fordi filmen allerede føles som en ambisiøs pilotepisode (med en epilog som legger klart opp til en fortsettelse) men også fordi verdensbyggingen er såpass (vidt)spennende og fargerik at vi gjerne tilbringer mer tid i denne apokalypsen. I motsetning til den gørrkjedelige, evigvarende apokalypsen vi fortsatt er fanget i.
«Love and Monsters» er tilgjengelig på Netflix nå.