Anmeldelse «Nomadland»: Moderne nomader jakter en ny framtid i et mørbanket USA

6

DRAMA

«Nomadland»

Regi: Chloé Zhao

USA, 2020

Det er et grått, dratt og mørbanket Amerika vi møter i «Nomadland», en film som finner den resignerte pulsen til et land og et folk som er i ferd med å gå i stå. Regissør Chloé Zhao har selv skrevet manuset, og måten hun og hovedrolleinnehaver Frances McDormand fanger stemningen og utenforskapet på i denne fortellingen, er en sikker oppskrift for historiebøkene.

Filmen er nominert til seks Oscars, blant annet for Beste film og Beste regi. Frances McDormand som gjorde en tilsvarende rolle i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», er nær sagt selvsagt nominert for rollen som Fern. Hun er en godt voksen kvinne som forsøker å finne kursen i et land preget av store klasseskiller, arbeidsløshet, hjemløshet og ikke minst rotløshet. Zhao er også nominert for manuset, som bygger på journalisten Jessica Bruders bok «Nomadland: Surviving America in the Twenty-First Century» (W.W. Norton & Co, 2017). Ved å legge observasjonene herfra inn spillefilmens rammer. Den blir utgangspunktet for et nydelig og varmt portrett av den brutale vekten tilværelsen påfører enkeltindividene i dette landet, der drømmen for mange er blitt redusert til friheten ved å overleve fra dag til dag.

Fern har mistet mannen, og gruvebyen Empire i Nevada der de begge hadde jobber, ble bokstavelig talt strøket fra kartet under resesjonen på begynnelsen av 2000-tallet. Etter den store lavkonjunkturen som følge av det økonomiske sammenbruddet i 2007-2009, ble det fra før skjøre livsgrunnlaget til den amerikanske industrien i distriktene mer eller mindre utradert, og i kjølvannet ble en ny folkegruppe et faktum, en arbeiderklasse som ikke lenger hadde noen framtid. I større grad enn det Zhao gjør i filmen, filmen fokuserer Jessica Bruders reportasjebok på hvordan de store aggressive og multinasjonale selskapene har funnet en åre til billig arbeidskraft i dette nomadelandet. Blant dem er kjempen Amazon, som har startet sitt CamperForce-program i Texas, og som Fern og andre mennesker på tampen av arbeidslivet lar seg lokke til.

Det var denne virkeligheten i kjølvannet av resesjonen Donald Trump grep inn i som president noen år etter at denne historien utfolder seg. Han ville gjenreise en verden av i går, og vi vet alle hvordan det gikk med dem han kastet blår i øynene på. De er der ute fortsatt. Fern er en av dem, og det er disse menneskene filmen vektlegger, ikke politikken eller markedskreftene som uansett er godt synlig mellom linjene.

[ Norsk Oscar-nominasjon får Kina til å se rødt ]

I en liten og sliten bobil som hun innreder som hjem, med ektemannens gamle fiskekasser som ekstra bord og benk, legger hun ut på en reise på jakt etter strø- og sesongjobber. Hun vil jobbe og hun kan ikke leve av det som venter henne av pensjon, understreker hun i møte med en funksjonær som foreslår at hun bør førtidspensjonere seg. I den grå vintersesongen jobber hun i de store, upersonlige Amazon-lagrene, mens steinutsalg og fornøyelsesparker byr på enkelte muligheter på sommerstid. Fern er preget av ektemannens død og av den generelle mistrøstige situasjonen, men lar seg ikke tynge av håpløsheten.

Hun kan framstå som beinhard, men har et positivt driv under overflaten og er ikke minst rasjonell av natur. «Home is it just a word? Or is it something that you carry within you» er bare ett av mange The Smiths/Morrissey-sitater som en av hennes arbeidskolleger på et digert Amazon-lager har tatovert på kroppen.

[ Tom Hanks blåser nytt liv i westernsjangeren ]

Dette sitatet, om hvorvidt «hjem» bare er et ord eller noe du bærer med deg, er filmens nerve og har fått en framskutt plass på arbeiderens albue. Det bæres i enda bredere forstand av McDormands rollefigur, som ved å være tilstede i nær sagt alle filmens scener aksler så vel stemningen som realismen i «Nomadland». Hun får fram ensomheten, det å være liten i det store bildet, men samtidig stå så sterkt i sine valg at hun for enkelte andre blir et forbilde. Fern liker å være alene, men søker også etter samvær med andre, enten der hvor hun finner arbeid eller blant mennesker som er i samme omreisende modus som henne.

Ryktene om et samfunn av likesinnede ute i ingenmannsland, med bobiler som adresse under åpen himmel, blir en havn i ørkenen. Her sitter hun rundt leirbålet i selskap med andre i samme situasjon. De har også tapt på arbeidsmarkedet, de har mistet folka sine eller lagt dem bak seg, og de søker nye fellesskap. Chloé Zhaos vektlegging av vennskap og samtalene enten i grupper eller på tomannshånd, er noe av det fineste med denne filmen, der hverdagspoesien og livets realiteter går opp i en høyere enhet. Lik sitater av Morrissey, for å si det på den måten.

Mange av dem Fern møter i disse samfunnene som reiser seg midlertidig langs gjennomfartsårene utenfor samfunnet spiller seg selv, som ekkoer av hvordan de framstår i Jessica Bruders bok. På det viset får «Nomadland» en dokumentarisk side som forsterker filmens aktualitet og autentisitet. Blant dem som befolker de øvrige rollene i filmen som seg selv, er Bob Wells, en eldre mann med julenisseskjegg som er blitt en legende innen disse miljøene, og som sammenkaller «flokken» til jevnlige treff der noe så enkelt som overlevelse står på dagsplanen. Det handler om de mest basale ting, som kjøp og salg, lappe et dekk, kort sagt ivareta seg selv og et eksistensgrunnlag på kanten av verden. Gjennom disse sekvensene som handler om mestring, ligger også vissheten om at dette nomadelivet, uten noen former for offentlige sikkerhetsnett, ikke er ufarlig. Avstanden fra det å ha noe, til å ha absolutt ingenting, er truende kort.

[ Netflix-filmen «The Dig» er skattejakt for voksne  ]

En annen av de virkelige personene fra Bruders bok er Linda May, som i filmen blir Ferns beste venninne og en inngangsport til håp og drømmer uten de store faktene. Gjennom disse grenseoppgangene mellom fiksjon og fakta skaper Chloé Zhao et reisverk av film, hvor hun så kan bygge videre ved hjelp av et poetisk refleksjonsnivå og en tilnærming til disse moderne nybyggerne i USA som snarere er menneskelig enn politisk. Når filmen har et håp ligger det nettopp i møtene med menneskene og samtalene dem imellom. Samfunnsstrukturen derimot, er like smadret og sønderrevet som ørken- og fjellandskapet Fern beveger seg gjennom, og det er ikke tilfeldig at filmen i det visuelle henter opp ekkoene fra de berømmelige nybyggerne i den «ville vesten» som måtte se mulighetene i dette karrige landskapet.

«Nomadland» er en stillferdig film med duse nyanser av vær og vind, av soloppganger og rødmende kvelder, av horisonter som både lokker og står opp som stengsler over en ny dag og en fortsatt framtid. Og i dette landskapet okkupert av moderne nomader gir Frances McDormand oss nok en skuespillerbragd der de små nyansene slår langt hardere enn noe ord, hvor blikk, skuldre og nakke bærer et helt lands skjebne oppe, enn så tung børa er.

Premiere 19. mars på kinoer som ikke er stengt av smittevernhensyn.