4
Drama
«Undine»
Regi: Christian Petzold
Ty./Fr. 2020
«Undine» føles som en lettvekter i forhold til forgjengerne «Barbara» (2012), «Phoenix» (2014) og «Transit» (2018) – men utforsker flere av de samme temaene; tysk etterkrigshistorie, hjertesorg og de psykologiske arrene på den tyske folkesjelen. Petzold har en stor forkjærlighet for klassiske Hollywood-melodramas, men kan ikke akkurat beskrives som en optimistisk romantiker. «Undine» er allikevel en mytisk kjærlighetshistorie, som gjenforener hovedpersonene fra hans siste film: Gullbjørn-nominerte «Transit». Det gikk ikke så skrekkelig bra for dem da, heller.
Les også: Filmanmeldelse «Blodsbånd»: Alt for familien
Petzolds tre forrige filmer hang sammen i det han kalte en «kjærlighet i undertrykkelsens tid»-trilogi, og «Undine» er angivelig første film i en trilogi med moderne, tyske fabler. Den tar sitt utgangspunkt i folkloren rundt akvatiske skapninger kalt undiner. Kvinnelige nymfer i slekt med havfruer og sirener, som hører til i havet - men ser akkurat ut som mennesker. Undiner har imidlertid ingen sjel, i likhet med rødhårede. Å innlede kjærlighetsforhold med dem er et risikoprosjekt, siden undiner krever evig troskap og må drepe partnere som forlater dem. Så det er neppe et godt tegn at vi først møter hovedpersonen Undine Wibeau (Paula Beer) mens hun er i ferd med å bli dumpet av den sleske rikmannskjæresten Johannes (Jacob Matschenz).
Les også: Anmeldelse «Dianas bryllup»: Fornøyelig komedie med prinsesse Diana spøkende i bakgrunnen
Han har vært utro med en annen kvinne, og Undine virker veldig bekymret. Mer for hans del enn sin egen. Undine understreker at han lovte å elske henne for alltid, og hvis Johannes forlater henne vet de jo begge hva som vil skje. Hun er pent nødt til å drepe ham. Vi vet ennå ikke om Undine er et eldgammel urvesen som har plasket i Berlins innsjøer siden før byen ble bygget, eller om hun bare er en ung kvinne med dyp hjertesorg. Men svarene kommer, etter hvert. Til daglig jobber Undine som frilansguide i museet til Berlins departement for byplanlegging, der hun foreleser om den nære båndet mellom arkitektur og historie, form og funksjon, fortid og nåtid. I lunsjpausen møter Undine en ny mann, på den samme kafeen hun bare noen timer tidligere fikk hjertet sitt knust.
Les også: Filmanmeldelse: «Kunstneren og tyven»: Filmer som dette gir meg troen tilbake på menneskeheten
Den godmodige industrielle dykkeren Christoph (Franz Rogowski) kan være den store kjærligheten. Kjemien mellom dem er så eksplosiv at et akvarium på cafeen knuser spontant, og dynker dem med symbolsk vann. Han er kanskje i overkant klengete og hun i utakt med omverdenen, men de er to puslespillbiter med forskjellig motiv som passer perfekt sammen. Undine og Christoph henger tett sammen som et tenårig kjærestepar, men fortiden innhenter dem snart og tragedier er uunngåelige. Dette er tross alt en film av Christian Petzold.
Han er mer enn noensinne drevet av personlige besettelser, og noen av dem vibrerer på en såpass privat frekvens at det er litt vrient å skjønne akkurat hva vil fram til. En utmattende stor del av spilletiden vies til å lange tagninger der Undine foreleser om Berlins arkitektoniske historie; om hvordan storbyer er under konstant utvikling uten å gi slipp på fortiden, og symbolverdien i at Berlins byslott er i ferd med å bli gjenoppbygget. Sånn sett er det neppe tilfeldig at cafeen Undine stadig besøker ser ut til å være en ombygget kirke. Akkurat hva alt dette måtte bety er åpent for diskusjon, i likhet med hvorfor Petzold har valgt å spinne alt rundt folkloren om undiner – som allerede har vært temaet i såpass mange filmer. De mytologiske spillereglene her holdes dessuten såpass vage at Undine føles konturløs; en gåtefull, vag skikkelse som bare er definert ut ifra forholdene hun har til elskerne sine.
Les også: «Transit»: Tidløs, trykkende undertrykkelse
Selv om Paula Beer og Franz Rogowski også spilte elskere i «Transit» var kjemien deres der preget av kjølig distanse. Stikk i motsatt fra «Undine», der den intime, varme nærheten mellom dem er veldig troverdig – og til tider direkte vakker. Begge gjør virkelig sterke skuespillerprestasjoner, selv om rollefigurene deres føles litt underutviklede. Det er såpass mange fine øyeblikk her at jeg skulle ønske at «Undine» som helhet var sterkere, og at Christian Petzold hadde en klarere ide om hva han egentlig vil med denne filmen. I følge et par intervjuer jeg har lest med regissøren hadde han begynt å lese folkeeventyr til ungene sine, og hadde lyst til å jobbe med hovedrolleinnehaverne fra «Transit» igjen. Så kanskje det ikke går så mye dypere enn som så.