Filmanmeldelse: «Kunstneren og tyven»: Filmer som dette gir meg troen tilbake på menneskeheten

5

DOKUMENTARFILM

«Kunstneren og tyven»

Regi: Benjamin Ree

Norge, 2010

Regissøren bak den prisbelønte Magnus Carlsen-dokumentaren «Magnus» (2016) hadde opprinnelig planer om å lage en rask kortfilm om et kunsttyveri til VGTV. Isteden endte Benjamin Ree opp med å følge den tsjekkiskfødte kunstneren Barbora Kysilkova og hennes kriminelle muse Karl-Bertil Nordland over tre år. Det viser seg å være vel anvendt tid. «Kunstneren og tyven» er et gripende portrett av et nært vennskap mellom to (tilsynelatende) veldig forskjellige personer, som virkelig trenger hverandre. Alt starter i 2015, mens to slitne karer bryter seg inn i Galleri Nobel på Frogner, og stikker av med to sammenrullede malerier de har tatt fra galleriets utstillingsvindu.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fra «Kunstneren og tyven». Foto: Euforia

Les også: Dette er høstens norske kinofilmer

Vi ser hendelsene fra overvåkningskameraene på eiendommen, som bidrar til at tyvene senere blir pågrepet. Maleriene beskrives av kunstneren Barbora Kysilkova som de to viktigste verkene hun har laget, og de forblir forsvunnet. Barbora tropper opp under rettsaken mot den ene raneren, og tar spontant kontakt med ham. Karl-Bertil Nordland hevder at han tok maleriene fordi de var vakre, og var så rusa at han ikke husker hvor de ble av. Deretter spør Barbora om de kan møtes. Hun vil veldig gjerne male et portrett av ham.

Karl-Bertil er en «kjenning av politiet» som har vært ut og inn av fengsel, sliter med seriøse rusproblemer og har kroppen heldekket av tatoveringer. På brystkassen hans står det skrevet «Snitchers Are a Dying Breed» i gotiske bokstaver. Han tropper opp i studioet til Barbora ikledd en T-skjorte med teksten «Fat people are hard to kidnap», og senere ser vi at han har flere forskjellige varianter med «Crime Pays».

Bertil har en velutviklet sans for humor og mye sjarm; en kar det er vanskelig å være sint på. Under fasaden en sensitiv fyr som fikk en dårlig deal, og bærer på uartikulerte barndomstraumer han døyver med rusmisbruk. Bertil straffer seg selv med selvdestruktiv oppførsel, og føler ikke at han fortjener noe bedre liv enn det han har. I utgangspunktet er han ikke en person man skulle tro hadde så mye til felles med kunstneren Barbora, men de ser umiddelbart noe i hverandre - og utvikler et dypt, ømt vennskap.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fra «Kunstneren og tyven». Foto: Euforia

Les også: Nærbilde av et geni

De er heller ikke så forskjellige som vi først får inntrykk av. Barbora kjemper sin egen kamp mot traumer og lav selvtillit; hun rømte fra en voldelig ekskjæreste som mishandlet henne, og søkte tilflukt hos den norske samboeren Øystein. Hun ser ikke ut til å takle virkeligheten utenfor den trygge boblen i kunstatelieret sitt særlig bra. Bertil viser seg på sin side å være en kunstnersjel, med dype sider og et skarpt blikk han sjeldent har hatt muligheten til å utfolde. Et stykke ut i vennskapet føkker Bertil grundig opp; han stjeler en bil og blir alvorlig skadet i en ulykke under flukten fra politiet. Et vendepunkt som kunne ha endt veldig tragisk. «Kunstneren og tyven» spoler tilbake og skildrer hendelsene fra Bertils perspektiv, og Benjamin Ree fanger opp noen virkelig bemerkelsesverdige scener her.

Ikke bare den enorme forvandlingen «The Bertilizer» går igjennom, men også hvordan dette vennskapet forandrer dem begge. Særlig rørende er øyeblikket Bertil for første gang får se det digre portrettmaleriet Barbora har laget av ham, og bryter ut i ukontrollert gråt over endelig å bli sett.

Benjamin Ree kunne knapt ha fått ting til å klaffe bedre hvis han skrev dette som et fiktivt filmmanus, og hadde veldig flaks med materialet han har klart å fange opp. Det er allikevel måten han bruker dette materialet som virkelig hever «Kunstneren og tyven» til toppskiktet av dokumentarfilm, både norsk og internasjonalt. Ree vet akkurat hvor mye pusterom han bør gi opptakene; når sentral informasjon bør avsløres og hva som fortjener ekstra oppmerksomhet. Han tvinger oss til å se nærmere på mennesker vi raskt danner oss en oppfattelse av, og drar frem nyanser som konfronterer våre egne fordommer.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fra «Kunstneren og tyven». Foto: Euforia

Les også: Anmeldelse «Dianas bryllup»: Fornøyelig komedie med prinsesse Diana spøkende i bakgrunnen

Filmen er fri fra fortellerstemme og åpenbare regitriks; Benjamin Rees kamera observerer hendelsene taust uten å manipulere dem med noe annet enn sitt nærvær. Innimellom trekker Ree seg diskret og empatisk tilbake for å forsikre at han ikke overskrider private grenser, noe som får oss til å lure litt på akkurat hvor nært forholdet mellom disse to vennene utvikler seg til å bli. Ikke minst på grunn av den helt perfekte slutten, som åpner opp noen kompliserte spørsmål. Men la oss ikke være nysgjerrige på ting vi ikke har noe med å gjøre; «Kunstneren og tyven» kommer dypt nok under huden på hovedpersonene uten å grave dypere ned i intimsfæren.

Det er lett å tenke seg at det er enkelte episoder her som vil være opprørende å gjenoppleve for dem begge, og alt dette kunne ha endt så veldig trist. Isteden ender «Kunstneren og tyven» opp med å være helt uforskammet oppløftende. Det er filmer som dette som gir meg troen tilbake på menneskeheten!