4
Drama
«Transit»
Regi: Christian Petzold
Ty./Fr. 2018
Etter «Barbara» (2012) og «Phoenix» (2014) fullfører den tyske prisvinneren Christian Petzold sin såkalte «kjærlighet i undertrykkelsens tid»-trilogi med Gullbjørn-nominerte «Transit». Et tyngende melodrama basert på den delvis selvbiografiske romanen av jødiske Anna Seghers, som hun publiserte i 1944 under flukt fra nazistene.
Hun beskrev selv historien som et drama om «to menn som kjemper om en kvinne, mens kvinnen elsker en tredje mann som allerede er død». Det handler om undertrykkelse, fascisme, nasjonalisme, flyktninger og sjelsknusende byråkrati – temaer som av åpenbare årsaker føles deprimerende dagsaktuelle.
Fremfor å gjenfortelle «Transit» som et kostbart, konvensjonelt periodedrama i stil med forgjengeren «Phoenix» har Christian Petzold valgt en litt annen innfallsvinkel. Han har forflyttet handlingen til en slags parallelldimensjon der fortid og nåtid er sveiset sammen; omgivelsene er moderne, med nye bilmodeller og graffiti på husveggene. Den eneste kulturelle referansen i filmen er til George A. Romeros «Dawn of the Dead», så zombie-filmer eksisterer åpenbart her.
Dette er samtidig en verden fri for mobiltelefoner, internett og teknologi, der hovedpersonene oppfører seg som om de befinner seg i en klinisk deprimert «film noir» fra førtitallet. Udefinerte fascister har startet den store «rensingen», mens stormtropper i opprørspoliti-uniformer er en konstant trussel som bjeffer om å få se «papirene, takk!» og pågriper alle flyktninger. Det vi kan anta er en gruppe tyske jøder har flyktet til Frankrike, men nå har den etniske rensingen også startet i Paris.
Den gåtefulle radioteknikeren Georg (Franz Rogowski) påtar seg å levere to brev til den radikale forfatteren Weidel, som har søkt dekning på Hotel Le Ryad i Paris. Det ene brevet er fra hans kone Marie, det andre fra den meksikanske konsulen i Marseilles. Georg gjør oppdraget veldig motvillig, bare fordi han blir lovet betaling og en sjanse til å komme seg ut av Paris.
De truende politisirenene som ustanselig høres i bakgrunnen er en insisterende påminnelse om at døden nærmer seg. Han finner bare et tomt hotellrom, med en skrivemaskin, identitetspapirer og et bokmanus på et bord. Baderommet er fullt av blod. Ifølge hotelleieren begikk Weidel selvmord i badekaret. Georg tar med seg papirer og bokmanus, før han flykter til Marseilles som enn så lenge er nøytral sone, selv om flyktninger uten identitetspapirer rutinemessig blir pågrepet og plassert i «leire». Georg har imidlertid papirer, selv om de tilhører den avdøde forfatteren Weidel. De kan sikre ham trygt leide hele veien til Mexico, der han kan starte et nytt liv. Fortrinnsvis med den vakre enken Marie (Paula Beer).
Georg befinner seg i et eksistensielt limbo mens han venter på at konsulatet skal klarere utreisepapirene, og rundt ham blir desperasjonen stadig mer trykkende. Det er bare et tidsspørsmål før fascistene ankommer Marseilles, og renser bort alle flyktningene.
I et sidespor danner Georg et nært forhold til den astmatiske guttungen Driss (Lilien Batman). Driss skal snart flykte opp i fjellene sammen med sin døvstumme mamma Melissa (Maryam Zaree), og håper at Georg vil bli med dem. Men dette er bare en midlertidig farsrolle som understreker at alle disse flyktningene er nødt til å svikte sine nærmeste får å få en sjanse til å overleve. Det er en kreativ løsning at Christian Petzold har forvandlet «Transit» til en diffus-dystopisk sci-fi-fabel, noe som samtidig sikkert også gjorde budsjettet betydelig lavere og finansieringen enklere.
Ifølge intervjuer med regissøren startet prosjektet som et tradisjonelt periodedrama (skrevet i samarbeid med forfatteren Harun Farocki, som døde i 2014), før et datakrasj presset ham til å skrive om manuset i en helt annen retning. Jeg vil allikevel ikke påstå at dette miljøskiftet kler historien veldig bra, og referansene til dagsaktuelle problemer blir i overkant overtydelige – særlig etter at Petzold runder av alt med å spille Talking Heads-hitten «Road to Nowhere». Ikke særlig subtilt.
Kjærlighets-historien som sto i sentrum for romanen fungerer middels bra i denne filmversjonen; til dels fordi vi ikke får noen grunner til å begripe hvorfor Marie og Georg er tiltrukket av hverandre, annet enn fordi skjebnen stadig dytter dem sammen. Og til dels fordi eteriske Paula Beer har null kjemi sammen med hjemsøkte Franz Rogowski (som er forbløffende lik Joaquin Phoenix på sitt mest innadvendte og selvforaktende). Men det er muligens poenget: at de begge har mistet identiteten sin, og at kjærligheten er dødsdømt i en verden revet i stykker av undertrykkelse.
