Filmanmeldelse: «The Personal History of David Copperfield»: Støvfri Dickens

5

DRAMA

«The Personal History of David Copperfield»

Regi: Armando Iannucci

Eng./USA, 2019

Charles Dickens’ delvis selvbiografiske dannelsesroman har vært en gjenganger på britisk TV, men dette er faktisk den første kinofilmatiseringen av «David Copperfield» på over femti år. Jeg antok automatisk at «The Personal History of David Copperfield» ville være en sarkastisk fritolkning av boken, siden regissør/manusforfatter Armando Iannucci er kjent som skaperen av syrlige politiske satirer som «The Thick of it», «Veep» og «The Death of Stalin». Men nei, dette er en trofast tolkning av historien, som skrur opp humoren og det gode humøret flere hakk, men ellers holder seg høvelig tett til opphavet.

Les også: Filmanmeldelse «Tenet»: Sprenger alle visuelle rammer

Armando Iannucci har ingen kynisk-ironisk distanse til dette materialet: han er en ivrig og oppriktig Dickens-fanboy. Tilbake i 2012 sto han bak BBC-dokumentaren «Armando’s Tale of Charles Dickens», som utforsket forfatterens velutviklede sans for humor, eksentriske rollegalleri og politiske bevissthet. Det samme gjør «The Personal History of David Copperfield», som blåser bort støvet fra den 170 år gamle romanen og gjenforteller den med mye energi. La gå at dette er en veldig kondensert gjenfortelling, som suser gjennom høydepunktene så kjapt at filmen er over før man vet ordet av det. Den evige optimisten David Copperfield (spilt av Ranveer Jaiswal og Jairaj Varsani som barn, Dev Patel som voksen) blir født inn i overklassevelstand, og har en idyllisk oppvekst helt til enkemoren Clara (Morfydd Clark) gifter seg med tyrannen Edward Murdstone (Darren Boyd) - som flytter rett inn sammen med sin tilsvarende avskyelige søster Jane (Gwendoline Christie).

Les også: Hver tredje har vært tilbake på kino

De sender lille David bort som barnearbeider på en vinfabrikk i London, mens han stues inn hos familien til Mr. Micawber (Peter Capaldi). En jovial lurendreier som er på konstant flukt fra kreditorer. Etter at moren dør begir David seg på flukt til sin velstående tante Betsey Trotwood (Tilda Swinton), og flytter inn sammen med hennes eksentriske leieboer Mr. Dick (Hugh Laurie). Hun finansierer nevøens utdannelse, mens David overser sin sanne kjærlighet Agnes (Rosalind Eleazar) til fordel for den velstående hønsehjernen Dora Spenlow (Morfydd Clark, som i en freudiansk dobbeltrolle også portretterer Davids unge mor). Copperfield lever i konstant usikkerhet om sin skamfulle fortid i fattigdom og nyter sin nye status som formuen gentleman til fulle.

Vel, helt til skjebnens lune ruinerer familien, med god hjelp av den sleske streberen Uriah Heep (Ben Whishaw). Det blir akkurat den dytten David Copperfield trenger for å oppfylle sin forutbestemte skjebne som forfatter. Hvis denne oppsummeringen høres mest ut som en oppramsing av løsrevne episoder, så stemmer det ganske bra. Det er en grunn til at «David Copperfield» gjentatte ganger har blitt filmatisert som miniserier for britisk TV: romanen er en murstein på over 800 sider, og det tar litt tid å horve seg igjennom alt.

Les også: Ay Caramba! Nå kommer de på nettet

«The Personal History of David Copperfield» er imidlertid unnagjort på rett under to timer, så her går det unna. Filmen suser kjapt forbi enkelte hendelser, hopper over andre og benytter tiden effektivt. Verst går det ut over sidehistorien om Copperfields humørsyke skolekompis James Steerforth (Aneurin Barnard), som ikke får riktig nok tid til å legitimere sitt nærvær, men nok tid til å dytte filmen litt ut av likevekt. Armando Iannucci har rykte på seg for å være en besk kyniker med liten tro på menneskeheten, men de siste årene har ettertrykkelig bevist at fyren bare er en sarkastisk realist med liten sans for yrkespolitikere. Den største overraskelsen er at «The Personal History of David Copperfield» har blitt en så livsglad, positiv og optimistisk film. Iannucci har så mye affeksjon for disse eksentriske figurene, og behandler dem alle med mye omtanke.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Norsk Filmdistribusjon

Så mye omtanke at han heller skriver noen av dem ut av historien, fremfor å la den lide en like trist skjebne som i romanen. Iannucci har dessuten besatt rollene med det han beskriver som «fargeblind casting», noe som gjør viktorianske England til et mer multikulturelt sted enn vi er vant til. Man kan velge å tolke dette grepet som en snikoppviglersk langfinger i fjeset på rasistiske Brexit-entusiaster, men jeg mistenker at Iannucci bare har valgt å ansette de skuespillerne han liker best. Han har samlet sammen litt av en rolleliste her, og alle får sjansen til å skinne.

Les også: Chadwick Bosemans død rører en hel verden: «En superhelt fra virkeligheten»

Dev Patel viser seg å være et veldig inspirert valg til denne hovedrollen, som utstråler akkurat den rette blandingen av optimistisk styrke, naivt pågangsmot og instinktiv anstendighet. Det er overraskende å se Armando Iannucci iscenesette er såpass familievennlig, godhjertet kostymedrama, men den skarpslipte sansen for humor merkes hele veien. Iannucci tilfører «The Personal History of David Copperfield» en visuell oppfinnsomhet som til tider minner om en ung Terry Gilliam, med et heseblesende fortellertempo som sjeldent tar seg til tid å trekke pusten. Det gjør kanskje denne tolkningen av romanen litt hektisk, men fortsatt en sann fornøyelse.