5
Drama
«De forbandede år»
Regi: Anders Refn
Danmark, 2020
Det ser ut til at Danmark har blitt den store, postpandemiske kinonasjonen. I forrige uke hadde den småskuffende buskiskomedien «Klovn The Final» premiere, neste uke kommer det danske dramaet «13 måneder» - og denne ukens store premierefilm er «De forbandede år». Her skildres nazistenes okkupasjon av Danmark fra synsvinkelen til den privilegerte (og fiktive) overklassefamilien Skov, som har levd godt på deres lukrative elektronikkfabrikk. Ikke nødvendigvis den typen folk som fortjener den største sympatien i en krigssituasjon, men som gir oss et innblikk i en mindre kjent del av vår nordiske krigshistorie. Om dem som kollaborerte med invasjonsmakten for å bevare sin egen økonomi og sikkerhet.
Les også: Ny Elena Ferrante-roman klar for Norge og Netflix
«De forbandede år» tegner et empatisk, nyansert bilde av disse menneskeskjebnene, fri for fordømmelse eller raseri. Filmen er skapt av to eldre menn som har opparbeidet seg mye livserfaring. Den 76 år gamle regissøren Anders Refn skrev manuset sammen med den 77-årige folkemusikeren og illustratøren Flemming Quist Møller. Sistnevnte er mest kjent for organisk dyrkede tegnefilmer for de minste, deriblant «Bennys badekar» (1971) og «Sykkelmyggen og dansemyggen» (2007). Han har dessuten jobbet sammen med Refn på bl.a. manuset til krimfilmen «Lovløs purk» (1976) og prisvinneren «Sort høst» (1993). Disse karene er gamle nok til å huske etterkrigstiden, og hvordan valgene som ble tatt av foreldregenerasjonen deres formet det danske selvbildet i flere tiår.
Les også: Filmanmeldelse: «Corpus Christi»: Nåde, frelse og testikler
Hele Skov-slekta har samlet seg på den ærverdige familiegården i eksklusive Strandveien, for å feire sølvbryllupet til pater familias Karl Skov (Jesper Christensen, kjent fra «Kongens nei» og James Bond-skurk) og hans kone Eva (Bodil Jørgensen). Under gratulasjonssangen stormer plutselig tyske fly forbi horisonten, mens propaganda-løpeblader regner over dem. Året er 1940, og datoen er 9. april.
Danmark er plutselig under tysk okkupasjon, men situasjonen er uoversiktlig og ingen vet riktig hva dette vil bety for hverdagen deres. Pappa Karl er den staute klippen som forsikrer familien om at alt vil gå bra, og han prøver så godt det går å hjelpe trengende rundt seg. Som direktør for en stor elektronikkfabrikk har han ansvaret for mer enn bare seg og sine.
Les også: Strømmekanalene bugner av kvalitetsfilm. Her er 40 tips til gode filmer du kan se akkurat nå
Karl er borgerlig kapitalist av den gamle skolen, som er på godfot med de ansatte og drevet av anstendig ansvarsfølelse. En samfunnsstøtte som har omgangskretsen full av politikere og myndigheter, og som slett ikke har noe til overs for nazistene. Så da tilbudene om å påta seg lukrative oppdrag for den tyske invasjonsmakten kommer på løpende bånd, takker Karl høflig men bestemt nei. Han permitterer heller flere dusin ansatte enn å kollaborere med nazistene, selv om de gradvis blir en del av hverdagen. De er jo ikke til å unngå. Eldstesønnen Michael (Gustav Dyekjær Giese) satser på en karriere i det militæret, og raser over at soldatene er beordret til å saluttere nazioffiserer. Men de er jo samtidig så velkledde, høflige og sjarmerende. Så fort Michael blir kjent med den karismatiske SS-ubåtkapteinen Willi Lismal (Roman Schomburg) forvandles motviljen til kameratslige klapp på skulderen og invitasjoner til familiesammenkomster.
Les også: Lyset langt der framme i kinomørket
Snart har Michael latt seg rekruttere til nazialliansen Frikorps Danmark, mens Willi innleder et forhold til hans naive lillesøster Helene (Sara Viktoria Bjerregaard Christensen). Etter at familiens fabrikk blir konkurstruet ser ikke pappa Karl «noe annet valg» enn å inngå en produksjonsavtale med tyskerne, akkurat som hans kollegaer i Sverige for lengst har gjort. Han må jo tenke på familien, og beskytte dem som står ham nærmest. Da Karl på et tidspunkt fortvilet hevder at «jeg prøver bare å gjøre det rette» så tror vi faktisk på ham. Denne avgjørelsen skaper stadig større friksjon med sønnen Aksel (Mads Reuther), som etter en personlig tragedie påtar seg sabotasjeoppdrag for den kommunistiske motstandsbevegelsen. «De forbandede år» presser imponerende mye inn i en spilletid på to og en halv time; der et stort rollegalleri representerer en rekke motstridende ideologier, livsfilosofier og politiske standpunkter.
Familien Skov står i fare for å bli en symbolsk avatar for den danske overklassen i krigstid, der standhaftig krigsmotstand gradvis måtte vike for pragmatisk selvoppholdelsesdrift. Men disse rollene et samtidig så velspilte og nyansert skrevet at de føles som godt definerte mennesker. I etterpåklokskap er det lett å fordømme den grenseløse naiviteten de fremviste i kontakt med nazistene, og den blåøyde troen på at danske maktinstitusjoner ville representere det danske folkets interesser – selv etter at myndighetene begynte å pågripe kommunister og jødiske borgere. Vi hører stadig varianter av «men sånt vil jo ikke skje her i Danmark», selv etter at det skjer rett foran øynene deres.
Les også: Filmanmeldelse «The Hunt»: Rødt mot blått i politisk mettet actionthriller
Men mer enn noe annet er «De forbandede år» en formaning om sympati for dem som tok gale avgjørelser under krigen, og et forsøk på å advare oss om å stemple naboer som fiender. Noe som unektelig føles som et modig standpunkt i disse tider. Filmen er et dansk kvalitetshåndverk av ypperste klasse (som tar en avstikker til Trondheim), men etter å ha fulgt denne familien gjennom stadig mer opprivende traumer etterlates alt i løse luften. Historien ender allerede i 1943, i et anemisk antiklimaks. Man sitter igjen med følelsen av at den siste halvdelen av manuset ble røsket bort under forproduksjonen, og at dette burde ha vært en mer omfattende familiekrønike i stil med «Matador». Det var faktisk opprinnelig planen. Manuset ble skrevet tilbake på slutten av nittitallet som en lengre TV-serie, og kondensert ned til spillefilmlengde. Noe som virkelig merkes, men for all del. Det er jo mulig at en «De forbandede år Part II: enda flere forbandede år» er under planlegging, og at vi vil få sjansen til å følge Skov-klanen videre inn i fredstiden. Noe sier meg uansett at historien deres ikke får noen lykkelig slutt.