Kultur

Fra komedie til tragedie

– Jeg hadde ikke holdt ut mer enn en uke, sier Henriette Steenstrup om rektoren hun spiller i Dag Johan Haugeruds Venezia-aktuelle langfilm «Barn».

Les vår anmeldelse av «Barn» her: «En fascinerende og imponerende norsk filmbragd»

VENEZIA (Dagsavisen): – Troverdighetsgraden er like stor i komedien som i tragedien, sier Henriette Steenstrup til Dagsavisen.

Hun er mest kjent for å spille morsomme roller, men i Dag Johan Haugeruds aktuelle langfilm «Barn», som hadde gallapremiere under Filmfestivalen i Venezia i går, har hun fått en skreddersydd rolle. Den er ikke morsom.

– Jeg tenker at det ikke er så stor forskjell på humor og alvor. Jeg vet andre ser det annerledes, og er jeg veldig klar over det som skuespiller. Men jeg tror det heller er snakk om å ha en annen inngang: I komedien viser du jo fram feilene til folk for at det skal være gjenkjennelig, mens i tragedien ville man forsøkt å skjule feilene sine, prøve dekke over de. Ellers mener jeg jo arbeidet er ganske likt, sier Steenstrup, som også var sentral i Haugeruds forrige film, «Som du ser meg».

Selv ler ikke hun av ting som er for utrolig til at det noen gang kunne skjedd.

Saken fortsetter under bildet

Liv (Henriette Steenstrup) er rektor i Oslo-skolen, og opplever alle læreres mareritt da et barn dør i skolegården. FOTO: MOTLYS/ARTHAUS

Liv (Henriette Steenstrup) er rektor i Oslo-skolen, og opplever alle læreres mareritt da et barn dør i skolegården. FOTO: MOTLYS/ARTHAUS

Vifteform

– Dag Johan Haugerud er en stor grunn til at jeg har fått en bred karriere, altså mer i vifteform, fra det ene til det andre. Dag Johan har aldri vært noe redd for det. Det gir meg jo en veldig selvtillit. Og slik kan andre regissører se at jeg kan gjøre seriøse roller. Men så er jeg også veldig glad i filmene til Dag Johan og hvordan han skriver - helt uavhengig av at jeg er med i de sjøl, ler hun.

Og det er mye fra det ene til det andre om dagen for Steenstrup. Mange baller i lufta. Også ny TV-serie. Men den kan hun ikke snakke om.

– Den skriver jeg på nå, men jeg har kommet et stykke på vei. Og det er ikke helt urimelig å tro at den skal bli laga. Men den er ikke «greenlight’a».

Derimot kan Steenstrup snakke en hel del om «Barn», som kommer på norske kinoer den 13.september. I rollen som Liv som er rektor på en barneskole, får hun alt i hendene når det skjer et dødsfall i skoletiden.

– Liv er jo en sentral skikkelse i den forstand at det er hun som må håndtere alle rundt denne hendelsen som utspiller seg, samtidig som at hun selv har litt problemer på privaten. Hun har jo en veldig profesjonell funksjon i filmen. Hun må håndtere en krise, men så trenger det seg på et problem ved at hun selv har et forhold til en annen, sier Steenstrup.

Saken fortsetter under bildet

Dag Johan Haugeruds nye film «Barn» hadde verdenspremiere under Filmfestivalen i Venezia i går ettermiddag, med store deler av filmteamet til stede. Her skuespiller Thorbjørn Harr (t.v.), regissør Dag Johan Haugerud og Henriette Steenstrup. FOTO: IDA MADSEN HESTMAN

Dag Johan Haugeruds nye film «Barn» hadde verdenspremiere under Filmfestivalen i Venezia i går ettermiddag, med store deler av filmteamet til stede. Her skuespiller Thorbjørn Harr (t.v.), regissør Dag Johan Haugerud og Henriette Steenstrup. FOTO: IDA MADSEN HESTMAN

– Av en viss støpning

– Liv er kanskje ikke en så vanlig kvinnelig karakter på film, selv om hun er ganske normal i virkeligheten?

– Ja, jeg liker jo det veldig godt, fordi når man diskuterer kvinneroller, så etterspør man ofte at det må være noe motstand i karakteren – være seg svære, destruktive ting, som for eksempel rusmisbruk eller en annen spesiell bakgrunn som kan forklare noe. Men hun har jo masse store motsetninger i seg hun óg. Hun har for eksempel valgt en kjæreste som gjør henne usikker på seg selv, og som hun holder hemmelig. Hun er en vanlig person, men det betyr ikke at hun ikke er interessant på lerretet. Og hun har en veldig stor motor i seg, og det gjør henne spennende som menneske. Hun prøver å navigere i et landskap som er et kaotisk farvann. Og da må du også ha en viss støpning, tenker jeg, hvis du skal jobbe i skolen i det hele tatt, der du håndterer mange forskjellige folk. Jeg hadde ikke holdt ut mer enn en uke, ler hun.

– Jeg tenker at det hun gjør er å legge lokk på følelsene. Hun er litt sånn at hun vil gjøre alt riktig. Hun har jo ikke barn selv, og damer som ikke har det blir ofte konfrontert med det i større grad enn menn. Det tenker jeg skjer med henne, at folk sier «du har jo ikke barn sjøl så det skjønner sikkert ikke du» og sånn. Men hun må forholde seg til det. Hun er kanskje en av mange hverdagshelter som finnes, som ivaretar både foreldre og barn og andre som jobber med barn. Og da vil du komme til kort i nesten enhver situasjon når det som skjer skjer i filmen, uansett.

Saken fortsetter under bildet

En scene fra «Barn» med (f.v.) Andrea Bræin Hovig, Ella Øverbøe, Hans Olav Brenner og Jan Gunnar Røise. FOTO: MOTLYS/ARTHAUS

En scene fra «Barn» med (f.v.) Andrea Bræin Hovig, Ella Øverbøe, Hans Olav Brenner og Jan Gunnar Røise. FOTO: MOTLYS/ARTHAUS

Nyansert

«Barn» er en ensemblefilm, der også Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner og Anne Marit Jacobsen har sentrale roller. Mange av karakterene i filmen som også gjør også flere feil, mener Steenstrup.

– Bare det å ikke ta kontakt, og si «dette er forferdelig, men jeg rekker ut en hånd», fordi det er for vanskelig å gjøre, for eksempel. Sånne ting er gjenkjennelig i mer dagligdagse situasjoner. Filmen er veldig kompleks og nyansert, samtidig som den også handler om hvor vanskelig det er å være menneske i krisesituasjoner. Man kan ha så mange beredskapsplaner man bare vil, men det vil skje uforutsette ting.

Selv mener Steenstrup at filmen gjør et velmenende forsøk på å roe oss ned i en tilspissa kontekst:

– Det er ganske oppheta i politikken nå for tida. Både på høyresiden og venstresiden har vi mange forestillinger om hvordan folk er. Om de som stemmer Frp eller SV. Men det er ganske mye mer nyansert enn det. Folk som stemmer Rødt kan være irriterende bezzerwizzere, og Frp-ere kan være ganske hyggelige og fine folk. Det forsvinner litt i klimaet både politikere imellom, og på nett, hvordan man dømmer folk. Alle tenker litt styggere ting om hverandre, ikke bare de som er skeptiske til innvandring, men også venstresida. Jeg føler at det filmen gjør er å prøve å berolige oss litt, ved å si at det er ikke så stor forskjell på folk.

– Apropos det at det ikke er så stor forskjell på folk: Hva tror du det utenlandske publikumet og utenlandske kritikere vil skjønne minst av?

– Jeg tror ikke de har så mange FAU-møter i andre deler av verden. Det tror jeg kanskje de vil undre seg mest over, ler hun.

Mer fra Dagsavisen