2
BARNEFILM
«Pjusken – Et vintereventyr»
Regi: Arni Asgeirsson
Island/Belgia – 2018
Denne islandske dataanimasjonen fikk Filmprisen under fjorårets Barnefilmfestival i Kristiansand, og festivaljuryen beskrev «Pjusken - Et vintereventyr» som «en slags Pixar med islandske undertoner… animasjonen er av nydelig og høy kvalitet, og tempoet i filmen sympatisk». Det er absolutt ingenting i den setningen jeg er enig i. Fremfor å utnytte det islandske miljøet til å gi filmen særpreg, nøyer «Pjusken» seg med å være et homogent salgsprodukt som kunne ha vært laget hvor som helst på kloden. Filmen er fri for popkulturelle referanser og inneholder bare en prompevits, men ellers minner dette mistenkelig om alle de stusselige billig-barnefilmene som det årlig slippes dusinvis av på hjemmekinomarkedet.
Regi: «Dragetreneren 3»: Ingen Tannløs slutt
«Pjusken» er skapt av det islandske dataanimasjonsstudioet GunHil (i samarbeid med belgiske Cyborn), som sto bak den tilsvarende middelmådige «Tor med hammeren» (2012). De deler begge en påfallende mangel på oppfinnsomhet og fantasirikdom, som ikke kan bortforklares med de beskjedne ressursene studioet har til rådighet. Mens «Tor med hammeren» var den dyreste filmproduksjonen i Islands historie har «Pjusken» et lavere budsjett og enda mer beskjedent ambisjonsnivå. Noe som merkes i det sjarmløse figurdesignet og de anonyme miljøene.
Les også: «Maquia»: Overveldende fantasy-verden
Sandlo-fuglungen Pjusken blir klekket ut under den islandske sensommeren, og vokser opp i en brutal verden der livet er kort. Flokken hans blir stadig angrepet av den psykotiske jaktfalken Skyggen, som dreper Pjuskens pappa under flygetreningen. En traumatisert Pjusken føler at det er alt for farlig å fly, og blir etterlatt alene mens sandlo-flokken migrerer til varmere strøk for vinteren. Han som akkurat hadde fått seg en kjæreste, og greier. Den lille vadefuglen bestemmer seg for å søke dekning i den mytiske Paradisdalen, der varme kilder tilbyr de feige dyrene et fristed til snøen smelter. På fotturen gjennom de iskalde fjellene blir Pjusken kjent med Giron; en posttraumatisert, enøyd fjellrype som har gjort det til sin livsoppgave å få has på den slemme jaktfalken.
Under den farefulle ferden blir Pjusken jaget av en lumpen huskatt, en skrubbsulten rev og får hjelp av en bøling mus som av litt uklare årsaker er utstyrt med italienske aksenter. Mon tro om Pjusken klarer å komme seg trygt til Paradisdalen, overlever vinteren, lærer seg å fly og får has på Skyggen innen flokken hans vender tilbake til Island? Plottet har en del likhetstrekk med «Richard Storken» (2017), som tilfeldigvis var regissert av en av regissørene bak «Tor med hammeren». Animasjonen er veldig anonym og figurdesignet pregløst, men Pjusken er utstyrt med digre, uttrykksfulle øyne som i det minste gjør ham ganske bedårende.
Les også: «Spider-Man»: Årets supreste overraskelse
Det mest positive jeg kan si om «Pjusken» er at den er utstyrt med et velkomponert musikkspor av Atli Örvarsson. Filmen er dessuten kompetent dubbet på norsk i et fargerikt utvalg av dialekter, med stemmelegging av blant andre Oscar Stålhand Arnø, Johannes Jones, Silje Halgrim Dahl og Paul Ottar Haga. Ellers inneholder «Pjusken - Et vintereventyr» et par av de mest hjelpeløse øyeblikkene jeg kan huske å ha sett i en profesjonell kinofilm for barn, inklusive et håpløst øyeblikk med dansende dyr som ser ut som en tidlig «previs»-test. De minste kinogjengerne vil sikkert ikke legge merke til sånt slurv, men jeg mistenker at de muligens vil kjede seg litt over den uinspirerte historien. Vi voksne kan fordrive tiden med å fundere på hvorfor huskatter er det eneste dyret i denne verdenen som ikke har evnen til å snakke, og hva det kommer av at Pjusken ser mer ut som den italienske nasjonalkyllingen Calimero enn en sandlo-fuglunge. Men for all del; filmen ble en større kassasuksess på islandske kinoer i fjor enn Pixars «Coco», så kulturelt særpreg, kreativitet og kvalitet er kanskje overvurdert.
Les også: «Coco»: Viva Pixar!