5
ANIMASJON
«Månelyst i Flåklypa»
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Norge, 2018
Det er et svimlende eventyr som avslutter animasjonstrilogien fra Flåklypa, som foruten årets film består av «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» og «Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa». De to foregående filmene har utmerket seg som godt sammenskrudde moderniseringer av Kjell Aukrusts opprinnelige ideer rundt Flåklypa og persongalleriet som er godt dokumentert i Flåklypa Tidende. Den tredje filmen fortsetter den gode trenden innenfor en mildt sagt halsbrekkende historie, og hvor et par nye figurer skaper liv i et galleri filmskaperne selv muligens er i ferd med å ta for gitt.
Denne gangen blir det månelyst, på et helt annet vis enn det Ludvig ser for seg når han romantisk myser i lyset av månen. Det er i tråd med det utvidede alvdalske Kjell Aukrust-universet når det bygges en månerakett på Flåklypatoppen, men historien er ny. Det starter en fredelig kveld da Dagsrevyen (lett omskrevet) skarrer strengt inn i de tusen hjem og proklamerer at den verdensomspennende traktaten som sier at ingen nasjon kan eie Månen er midlertidig utgått på dato. Dette utløser et voldsomt romkappløp, en øvelse Norge tradisjonelt ikke har hevdet seg i. Om man da ser bort fra et par drømmere i Flåklypa, nærmere bestemt Solan Gundersen og sykkelreparatør Reodor Felgen. For ikke glemme fortsettelsen med den musserende iveren Enkefru Engelschøn-Glad, som åpenbart har flyttet fra Frognerveien 22, oppgang B for å bli ordfører i Flåklypa, legger for dagen i det som må kalles tidenes kulturkollisjon mellom by (type beste vestkant) og land.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Endelig kommer Staten på banen, representert ved den månesyke byråkraten Vigfus Skonken, hos Aukrust selv en ganske så perifer stortingsmann som her tildeles oppgaven som fortellingens annenpilot og suspekte joker når LaPollo skytes opp. Første del av filmen går med til underholdende planlegging, bygging og småkjekling rundt LaPollo, en analog rakettvariant med gyrostabilisator som er for romfartsindustrien det Il Tempo Gigante var for Formel 1-sporten. Det er en eventyrlig doning som etter et mirakuløst «nift off» mot Månen ved hjelp av Enkefruen, selvsagt bærer med seg en og annen ubuden gjest. At det snart skal lyde et «Flåklypa, me har et probblem» til hovedkontrollen, bør ikke overraske noen. Ludvig er som alle vet jordbundet i sin engstelse, men selvsagt får han luft under piggene i løpet av filmen han også, og historien om akkurat hvordan det skjer er fiffig nok.
Les anmeldels: «Searching»: Tett på nett
At Qvisten Animasjon lager stop motion-kinofilmer i verdensklasse vet vi, og her overgår de seg selv med livaktig touch. Men «Månelyst i Flåklypa»s fremste styrke er den litt mer redigerte lekenheten og uforutsigbarheten som ligger i historien. På mange vis er dette den mørkeste varianten av de tre Flåklypa-filmene. Romferdens spenningskurve har alvoret som drivstoff, og filmen griper dypere ned gjennom lagene hva gjelder å fôre også voksne og godt voksne med humor og hælspark – uten å miste familiefilmformelen av syne. Hege Schøyen gjør en formidabel stemmejobb med enkefruen som ikke kan si «l», mens Ingar Helge Gimle når som helst kan få jobb i kommunaldepartementet etter sin Vidfus. Det kanskje beste med filmen for den som har sett noen av arten, er hvordan Sivertsen og Qvisten fråtser i inspirasjonskilder og science fiction, alt fra det som ligger i dagen til det mer subtile. Selvsagt drar de veksler på den første vellykkede månelandingen og mytologien rundt romkappløpet, og så den nesten fatale Apollo 13-ferden (inkludert filmatiseringen), selvsagt filmer som «2001 - en romodyssé» og til slutt nærliggende animerte eventyr som Wallace & Gromit-filmen «A Grand Day Out» og tegneserien «Tintin på månen». Tidskoloritten er sjarmerende holdt et sted mellom Aukrusts opprinnelige Alvdal-univers og nåtidens krav til informasjonsflyt, det sistnevnte igjen personifisert med skamløs bravur gjennom redaktør Frimand Pløsen, nå med lokal TV-stasjon som plutselig blir verdens øyne på romferden i mildt sagt uortodokse og konkurranseorienterte samsendinger med «NRK». Filmens satiriske mediekritikk, skepsis mot autoriteter og åpenbare omsorg for miljøet blir klare og tidsriktige valg som selv de minste vil få med seg bruddstykker av.
Les anmeldelse: «Thoroughbreds»: Sukkertøy med piggtrådkjerne
Pløsen har vært sentral også i de foregående filmene, og godt er det. Hvis «Måleyst i Flåklypa» derimot er første møte med dette universet vil nok lure på hvem både han er, Melvin Snerken, Emmanuel Desperados, meieribestyreren og andre biroller som ikke er så godt forankret som figurer som Solan, Ludvig og Reodor er. Den dimensjon mister filmskaperne litt av syne i sin siste film fra Flåklypa, men de kompenserer for all på beste vis med et en historie av helt andre dimensjoner.
Les anmeldelse: «Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot»: Skuffende ufullstendig