Film

«Thoroughbreds»: Sukkertøy med piggtrådkjerne

«Thoroughbreds» er månedens film på Cinemateket, et syrlig presisjonsverk av en ung regidebutant med mye talent.

Dagsavisen anmelder

5

FILM

«Thoroughbreds»

Regi: Cory Finley

USA, 2017

Corey Finleys «Thoroughbreds» minner litt om kultklassikeren «Heathers» (1988), litt om Rian Johnsons «Brick» (2005) - og ikke så rent lite om en moderne variant av Henri-Georges Clouzots «Diabolique» (1955). En amoralsk neo noir med en visuell presisjon som nesten er Chan-wook Park verdig, og som er så tett skrevet at knapt et ord er overflødig. Ingen stor overraskelse å oppdage at «Thoroughbreds» opprinnelig ble skrevet som et teaterstykke, før manuset endte opp som film. Mesteparten av handlingen utspiller seg innenfor veggene i et elegant herskapshus i Connecticut, og historien er delt inn i fire akter. I barndommen var Lily (Anya Taylor-Joy, kjent fra «The Witch» og «Split») og Amanda (britiske Olivia Cooke, fra «Ready Player One» og «Me and Earl and the Dying Girl») gode venninner på rideskolen, men i årenes løp vokste de fra hverandre. Lily er en privilegert, veloppdragen prinsesse som er alet opp til suksess luksuriøse omgivelser, mens Amanda har blitt en utstøtt lavkaste på den sosiale rangstigen. På skolen hviskes det om hvordan Amanda mutilerte ridehesten sin, og bilder av den bestialske dyremishandlingen har sirkulert rundt i lokalmiljøet. Lily har påtatt seg oppgaven med å gi Amanda hjemmeundervisning i forbindelse med engelsktentamen, men bare fordi Amandas mor betaler henne to hundre dollar timen i et forsøk på å gi datteren litt sosial kontakt.

Les også: «Leave No Trace»: Ute i det fri

Amanda er slett ingen normal pike; hun kan krysse av flere felter på Robert Hares psykopati-sjekkliste, og forteller Lily at hun ikke er plaget med brysomme «følelser» hinsides sult og kjedsomhet. Hennes form for empati er å imitere hvordan andre oppfører seg, men det gjør jo ikke nødvendigvis Amanda til et dårlig menneske, føler hun selv. «Det betyr bare at jeg må jobbe litt hardere enn alle andre for å være god». Lily har på sin side jobbet veldig hardt for å være best, og det kommer ikke som en stor overraskelse at den kalkulerte «flink pike»-fasaden skjuler mye grums. Hun bor i den typen hjem der tjenestefolket rydder bort etter deg, og veggene er dekket av malerier med gullrammer. Lily har blitt utvist fra skolen etter å ha plagiert en stiloppgave, og står i fare for å bli sendt til en kostskole for piker med atferdsproblemer. Hun kan muligens være en langt mer beregnende person enn sosiopaten Amanda. Så det faller seg naturlig at de finner hverandre. Amanda plukker umiddelbart opp at Lily forakter sin arrogante stefar Mark (Paul Sparks), en rikmannsklyse som har dekorert hjemmekontoret med bilder der han poserer stolt med en løve han har drept. Lily syntes at Amanda er merkelig, litt urovekkende, men samtidig fascinerende. Ikke minst fordi hun foretrekker brutal ærlighet fremfor høflighet, og er beint umulig å såre følelsene til. Hun er jo ikke i besittelse av følelser som kan såres. Amanda lærer Lily å gråte på kommando, og foreslår at de myrder stefaren hennes.

Les også: «Searching»: Tett på nett

En ukonvensjonell løsning på problemene, men man oppnår jo ingenting ved å tenke innenfor boksen. For å sette planen ut i live rekrutterer jentene en fyr som er plassert nederst på den sosiale rangstigens aller siste trinn: dopdealeren Tim (Anton Yelchin). «Thoroughbreds» er også dedikert til Yelchin, som døde i en tragisk, meningsløs hjemmeulykke to uker etter at opptakene var fullført, bare 27 år gammel. Dette ble dermed hans siste filmrolle. Tim er en stakkarslig skikkelse, full av varmluft, store planer og bravado, men vinner vår sympati fordi vi vet at han er dømt til å være livets store taper. «Thoroughbreds» utspiller seg i en verden der sosial status dikterer fremtiden og vinnerne bestemmer spillereglene. Regidebutant Cory Finley har laget en film som passer fint innenfor sjangerrammene, men som samtidig tar noen uventede stikkveier og er forfriskende uforutsigbar. Like mye en sosial satire som en sjangerøvelse, som er vittig skrevet, stramt fortalt uten et overflødig sekund – og usedvanlig stilsikkert regissert til å være laget av en debutant i tjueårene. Dette er en mer publikumsvennlig konfektfilm enn det meste som har dukket opp Cinematekets «månedens film»-program, og vises utover i september.

For visningstider, se cinemateket.no.