5
DRAMA
«Savnet»
Regi: Andrej Zvyagintsev
Rus./Be./Fr./Ty – 2017
«Du kan ikke leve uten kjærlighet». Setningen brenner seg inn i Andrej Zvjagintsevs iskalde stemning i «Savnet», et russisk drama der en liten forrevet familie speiler et samfunn som i sjelelig forråtnelse. Igjen makter Zvyagintsev, som sist laget «Leviatan», å skildre den store historien gjennom dens små bestanddeler. Det er et grimt bilde av en menneskelighet som er like blygrå og tyngende som himmelen over det urbane blokklandskapet der et ektepar med god margin har passert det punktet hvor de intenst hater hverandre.
De er barn av det nye Russland, det som lever den materialistiske drømmen og hvis beboere lar selvbildet eltes via sosiale medier og et stadig hig etter noe mere og bedre. Boris (Aleksej Rozin) har gjort en yngre kvinne gravid og er i ferd med å etablere seg på nytt med henne, mens Zhenja (Marjana Spivak) på sin side har funnet seg en velstående elsker som hun ser for seg en framtid med. Fjernsynets nyhetssendinger forteller oss at året er 2012, da Vladimir Putin strammer sin maktpolitiske skrustikke og en latent aggresjon gnager seg inn i den kollektive omgangsformen og samholdet i samfunnet for øvrig.
Les også: Sensuelt i sommermodus
Leiligheten Boris og Zhenja fortsatt deler er parets krigssone, og det knuste ekteskapet sparer på ingen måte deres 12 år gamle sønn Aljosha (Matvej Novikov). Mens foreldrene skriker ut sitt hat mot hverandre, forsvinner Aljosha inn i seg selv. De ser ikke, eller vil ikke se tårene, fortvilelsen og skammen over å ikke være ønsket. Og en dag er han borte. Den temmelig konvensjonelle norske tittelen «Savnet» dekker på ingen måte den dype og urovekkende klangen i filmen, som en isbre som er i ferd med å kavle. Den engelske tittelen «Loveless» – «kjærlighetsløs» – går derimot til kjernen av det stumme skriket i en av filmens nøkkelscener, en følelsesmessig desperasjon som får enhver skrekkfilmscene til å blekne. Det handler ikke så mye som savn i seg selv, som om vekten av en overordnet tomhet.
Les også anmeldelse av «Leviatan»: Rå og robust
Zvjagintsevs film er nådeløs i sin beskrivelse av hvordan medmenneskeligheten eltes i stykker av omgivelsene og bitterheten som ligger i det selvsentrerte. Aljoshas tragiske forsvinning i skyggen av foreldrene og den dirrende ukomfortable atmosfæren som regissøren forgifter leteaksjonen og omverdenens reaksjoner med, blir en allegori over et samfunn i skyggen av politisk korrupsjon og bunnfrosne menneskelige fronter. Zhenja blir den som sterkest bærer motsetningene i prosessen som følger, og balansegangen mellom fortsatt kamp for å finne sønnen, og resignasjonen som i ytterste konsekvens vil gi henne en frihet hun ikke kan sette ord på, blir en handlingsdriver, alt mens filmens dirrende bakteppe hinter til et overfladisk Russland, et slagorddrevet og kynisk samfunn. Mannsrollen hos Zvjagintsev er tilsvarende ynkelig, passe fordelt mellom ansvarsfraskrivelse og feighet enten det gjelder Boris eller etterforskerne. Zvyagintsev er som alltid høytropende diskret. Hans uuttalte og uforklarte systemkritikk ligger i historiens innerste kveiler, i antydningens kunst og i enkeltindividets blikk.
Les også: Slik blir kinovåren 2018
Andrej Zvjagintsevs faste fotograf Mikhail Krichman bruker thrillerens virkemidler til å fange det menneskelige landskapet i omgivelser av gråstenkt kulde, hvor tåka henger lavt over de grimme og sosialt karrige konturene. Alt er ugjestmildt, kun et blår av hva varme kunne vært, men med en tyngde som siver inn i hvert bilde og hver tanke av filmen. Det er mesterlig gjort ned til minste detalj, og skuespillet jevnt over fra øverste hylle. Særlig Marjana Spivak imponerer med sin kjøligkalkulerte desperasjon og bidrar til å løfte Zvjagintsevs fortettede visjon. Etter filmer som «Tilbake», «Forvist» og «Leviatan» befester «Savnet» ytterligere Zvjagintsevs posisjon som det moderne Russlands store kronikør.