5
DRAMA
«Leviatan»
Regi: Andrej Zvyagintsev
Russland, 2014
Av Nils Olav Sæverås
Med handlingen lagt til Kola-halvøya befinner vi oss ikke så langt unna våre egne farvann. Det som begynner som en relativt hverdagslig skildring antar sakte, men sikkert dimensjonen av klassisk tragedie (den bibelske Jobs bok har vært framholdt som en inspirasjon fra regissør Andrej Zvyagintsev). En tragedie av et tidløst format, med noe rått og robust over både karakterene og landskapet. Dramaet kombineres med en heftig porsjon satire, og sammen med kombinasjonen av råskap i miljø og utsøkt foto, gir særegne kvaliteter.
Sjømonsteret i tittelen vises aldri, dette er rå realisme. Det eneste som minner om sjømonstre er de forlatte hval-skjelettene på stranden. Mens det egentlige monsteret er mer metaforisk, og står som et symbol på korrupsjonen i lokalsamfunnet. Kolia (Alexei Serebriakov) er en bilmekaniker som til tross for de ugjestmilde forholdene lengst nord i Russland, har hatt hell med to ting. Han er gift med den vakre Lilja (Elena Lyadova), og han har en nydelig, avskjermet familieeiendom med havutsikt. Hellet snur seg til fortapelse etter hvert som borgermesteren, den gjennomkorrupte Vadim, kaster sine øyne på eiendommen. Lokalhøvdingen blir intenst ubehagelig, men samtidig treffsikkert portrettert av Roman Madyanov. Kolia har et ess i ermet, nemlig vennskapet med en tidligere militærkompis som nå har slått seg opp som advokat med sans for snarveier. Moskva-advokaten tropper opp på borgermesterens kontor med en mappe som karakteriseres som «en skrekkfilm med deg i hovedrollen» overfor den bakfulle lokalpolitikeren. Vi får aldri kjennskap til innholdet i mappen, men raserianfallet når Vadim er alene på kontoret igjen, mer enn tydeliggjør hans svin på skogen.
Det er et røft miljø som skildres. De hardbarkede mannfolkenes omgang med alkohol munner ut i sviende satire. Under en vodkadynket jakttur brukes portretter av russiske ledere fra Bresjnev til Gorbatsjov som skyteskiver. De nye lederne, snøvler en i jaktlaget, «får heller vente til vi får mer historisk perspektiv på dem». Mens Putin, han er kun å se portrettert på borgermesterkontoret. Så får tilskueren heller avgjøre om han kikker de korrupte lokalpolitikerne i kortene eller om han stilletiende godkjenner overgrepene. Det går mot en dyster og kompromissløs avslutning, der ironien blir bitende og ikke ramsalt som den er innledningsvis.