Dette bør du se på Film fra Sør

Fram til neste søndag står spillefilmer, dokumentarer, komedier, drama og animasjonsfilmene i kø for festivalpublikummet. Her er et knippe filmer som fungerer som inngang til en av Norges mest innholdsrike filmfestivaler.

5

«Alanis» (Argentina)

Regi: Anahi Berneri

Regissør Anahi Berneri portretterer Buenos Aires med øm råhet, fra en vinkel der migrantenes tilværelse og framtidsutsikter er langt unna den romantiske forestillingen om Argentinas hovedstad. Den unge prostituerte alenemoren Alanis er i hallikens klør helt til en razzia setter henne og sønnen Dante på gaten. De får tilhold i en klesbutikk hos slektninger mens Alanis med mot og vilje forsøker å kare til seg en plass i et prostitusjonsmarked der sterke grupperinger av innvandrere forsvarer sine revir. Med dette som utgangspunkt gir Berneri stemme til en kvinnerolle man sjelden ser på film, og Sofia Gala Castiglione, som er noe av et rebelsk ikon i hjemlandet, spiller henne med bravur. Dette gir et gjennomsiktig, fargesterkt, følsomt og energisk bilde av en person som bruker en indre styrke og et hardt ytre for å tilkjempe seg en framtid for seg og sønnen på egne premisser. Filmen er ikke uten håp, og drømmene både på egne og andres vegne ligger i tjukke lag. «Alanis, hva slags navn er det? Oppkalt etter Morissette?», blir Alanis spurt i et forhør, med åpenbar henvisning til hva en mor har ønsket for sin datter. Resultatet er et skittenrealistisk tidsbilde laget av en regissør som utmerker seg som en av Sør-Amerikas mest personlige og visuelt originale stilister som i tillegg har mye på hjertet.

MODE STEINKJER

Les også: Et stille brøl

4

«Ancien And The Magic Tablet»

Regi: Kenji Kamiyama

Regissøren som blant annet har stått bak «Ghost in the Shell»-produksjonene har en av hovedfilmene i Film fra Sørs rikholdige program «Mangapolis», med japanske animasjonsfilmer der også nyklassikeren «Katteprinsen» har funnet sin naturlige plass i nyutsendelse. «Ancien And The Magic Tablet» er en drømmende filmfabel om en tenåringsjente, Ancien, som i søvne forvandler seg til en prinsesse, men en ganske så moderne en, utstyrt med datateft, nettbrett, magiske evner og drømmevenner. Når det virkelige livet hennes tar en kraftig u-sving, står det klart for henne at livet i det speisa drømmeriket Heartland ikke ligger så langt unna virkeligheten likevel. En enklere Ghibli-inspirert fabel som fascinerer og engasjerer, og selv om den mangler den helt store helhetlige utformingen byr den på en underholdende stund med nydelige streker og sujetter.

MODE STEINKJER

Les også: Ghiblis vakre svanesang

5

«En fantastisk kvinne» (Chile)

Regi: Sebastian Lelio

Argentinske Lelio imponerte både jury og publikum under årets filmfestival i Berlin med denne filmen, som blant annet innkasserte skuespillerpris til Daniele Vega, den første prisen noensinne til en transperson. Vega spiller filmens «fantastiske kvinne», som etter at den eldre kjæresten dør av akutt sykdom må forholde seg til hans voksne barn og tidligere kone i et vondt og traumatisk arveoppgjør. Det er ikke bare det materielle som skal fordeles, men også selvoppholdelse og respekt. En nydelig, klok og viktig film som beveger på flere plan, så vel hva gjelder kjønn og identitet, som fordommer, utenforskap og det å reise seg å gå videre etter et tap som snur livet fullstendig på hodet. Sebastian Lelio så vi sist på norske kinoer med dramaet «Gloria», også det en film som utfordret samfunnsnormer og måten man deler mennesker inn i båser på.

MODE STEINKJER

Les også: Kvinnene over Berlin

4

«I am not a witch» (Zambia)

Regi: Rungano Nyoni

«Det er en ny heks i byen», sier den lokale lederen når han får høre at en politioffiser i en avsidesliggende zambisk landsby har fått en heks i fanget. Jentungen Shula er foreldreløs, og overtroiske landsbybeboere vitner mot henne i en absurd forestilling som påpeker de fortsatte mistroiske tradisjonene i et svært kjønnssegregert samfunn. Gjennom en mildt sagt surrealistisk dreid film med kraftige islett av magisk realisme, får humoren mange lag og satiren blir dobbeltsidig. Shula sendes til en leir for hekser, der kvinner i alle aldre stilles til skue for turister, men også til hjelp for myndigheter som trenger åndelige råd. Når de ikke tjener en hensikt bindes de seremonielt fast slik at de ikke skal fly sin vei. Den zambiske regidebutanten Rungano Nyoni har base i England, og fikk innpass i Cannes med denne dypt originale filmen som er annerledes enn det meste annet du har sett. Hun viser en del av det afrikanske kontinentet på en ny måte, hvor inngrodde forestillinger brytes mot internasjonal populærkultur, som Rihanna etc. Nydelig filmet, med Maggie Mulubwa som fengslende rollebærer av 9-årige Shula.

MODE STEINKJER

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

5

«Jaha’s Promise» (dokumentar)

Regi: Patrick Farrelly/Kate O’Callaghan

Sterk og viktig dokumentarfilm om Jaha Dukureh, den gambiske aktivisten som i en alder av 28 år har klart å få hjemlandet til å offisielt forby kjønnslemlestelse. Som et ledd i en større bevegelse er målet hennes å arbeide fram forbud på verdensbasis. Jaha Dukureh ble selv omskåret da hun var spedbarn, og ble ikke bevisst alvorlighetsgraden av ugjerningen før hun som 15-åring ble tvangsgiftet til USA. Filmen følger Jahas arbeid, hennes besøk i Gambia og samtaler med imamer og de eldre i det muslimske samfunnet, også hun som utførte det særdeles brutale inngrepet på henne. Når filmen lages er hun en av dem som fortsatt omskjærer småbarn, med det resultat at de må leve resten av livet med store smerter. En film om en ung kvinnes kamp mot århundregamle patriarkalske skikker hvor hun bruker seg selv, kunnskapen hun har tilegnet seg og kraften fra en ung generasjon til å påvirke så vel enkeltpersoner som gamle kulturelle og politiske strukturer. Tidligere vist med Dukureh selv til stede på CHP: PIX og Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF). På Film fra Sør står filmen fjellstøtt uten hovedpersonen til stede.

MODE STEINKJER

Les intervju med Jaha Dukereh: Kjemper for en bedre framtid

5

«Lipstick Under My Burka» (India)

Regi: Alankrita Shrivastava

En komedie som for mange vil være en øyeåpner, hvor indisk film kommer til overflaten som samfunnskritisk og vågal, og hvor gjeldende strukturer utfordres. Fire kvinner lever et dobbeltliv i storbyen Bhopal, hvor de på ulikt vis bryter med faste rollemønstre i søken på selvstendighet. Unge Rehana løfter bokstavelig talt på sløret når hun lever ut lystene rundt nattklubbliv, Miley Cyrus-dans, trange jeans og festing utenfor burkaens dekkende ytre. Leela skal tvangsgiftes, men dyrker fri sex med elskeren, i motsetning til «tante» på 55 som leser erotiske romaner i smug og drømmer seg bort i unge, flotte menn. Shireen selger prevensjon, men kues av en mann som utnytter henne seksuelt, med uønskede graviditeter som resultat. Regissør Shrivastava forteller med energi og en sanselig og seksuell djervhet som ligger langt unna for eksempel Bollywood-filmens metaforiske kyskhet. Humor, begjær og lystspill løfter fram en feministisk nerve som gir «Lipstick Under My Burka» et medrivende overskudd tross filmatiske konstruksjoner og et utildekt formål om å bevege fastlåste strukturer.

MODE STEINKJER

Les også: Når oppgjøret blir personlig

5

«Neruda» (Chile)

Regi: Pablo Larrain

Etter filmer som «Stem nei» og «Le Club» med utgangspunkt i sosiale forhold i hjemlandet Chile, ble Pablo Larrain kjent for et atskillig større publikum gjennom Jacie Kennedy-portrettet «Jackie». Når han her beveger seg inn i den poetiske klangverdenen til nasjonalskalden Pablo Neruda, gjør han det med en større grad av surrealisme og bruk av mytene som omhyller Neruda som person, politiker og poet. Dette er ingen biografisk rettskåren film, men en filmskapers personlige blikk inn i Nerudas liv på det tidspunktet hvor han er på kant med landets myndigheter og er i politiets søkelys. Filmen dreier seg rundt en jaget Neruda, spilt av Luis Gnecco, og en politimanns balansegang i et klima der det slett ikke vil være god reklame for regjeringen og faktisk gå til det skritt å arrestere landets store helt. Gael García Bernal er som vanlig glimrende, her som politimannen, og den poetisk-surrealistiske tilnærmelsen til virkelige hendelser viser at Pablo Larrain har enda flere strenger å spille på enn han så langt har vist.

MODE STEINKJER

Les også: En skammens klubb

3

«Tokyo Vampire Hotel»

Regi: Sion Sono

Film fra Sørs mest skrudde og blodige filmopplevelse står den japanske provokatøren Sion Sono for. Glem det meste du tror du vet om vampyr- og draculafilmer, for i denne kulesprøytende heisaturen gjennom Tokyo anno 2021, med noen hundre års sveip av tilbakeblikk, står to vampyrklaner mot hverandre, de ikke helt tradisjonelle transylvanske Draculas og den nye sekten Corvins. Sentrum er et hotell som fungerer som matlager for blodsugerne, dit Manami føres etter at hun unnslipper et restaurant-raid som alene teller flere døde kropper enn Tarantinos samlede produksjon. Han vil nok for øvrig like denne provokasjonen av en drapssmørje, som dyrker urban, japansk kulhetsfaktor kombinert med ultravold, smilende kvinnelige drapsmaskiner og gotisk smørjesymbolikk. Opprinnelig var dette en 9-episoders strømmeserie for japanske Amazon som mulig fungerte bedre enn denne komprimerte spillefilmen som går av skaftet i utilslørt provokasjon og voldsorgier uten at tilløpene til substans beholdes. Men det blir sikkert en svært morsom visning i Kulturkirken Jakob.

MODE STEINKJER

Les også: Veldig slemme jenter

4

«Ut av intet» (Tyskland)

Regi: Fatih Akin

Diane Kruger storspiller i det som paradoksalt nok er den tyske skuespillerens første virkelige store rolle i hjemlandet. Akin («Mot veggen») går inn i betent tematikk når han i «Ut av intet» («Aus dem nichts») portretterer Katja, som mister mann og barn i et målrettet terrorangrep, hvor gammelt tysk grums piskes til overflaten på ny og rettssystemets rigiditet blir avgjørende. En overflatemessig spenningsdrevet film fra Akins faste bakgård i Hamburg, der Katja, som ikke er ukjent med skråplanet, er inngiftet i tyrkisk familie hvor ektemannen var en sentral kriminell leder. Filmens egentlige verdi ligger i bearbeidelsen av sorg og sinne, hvor moralske og etiske spørsmål flyter sammen med fordommer, avmakt og et jag etter «øye for øye»-tilnærmet hevn. Familiedelen i den tredelte filmen er den beste, mens oppnøstingen gir litt for mange tråder fritt spillerom.

MODE STEINKJER

Les også: Cannes-festival i kulturell kryssild