Film

Veldig slemme jenter

«Tragedy Girls» er en hemningsløst kynisk splatter-komedie med høyt kultpotensial og et nattsvart hjerte.

Dagsavisen anmelder

4

SKREKK

«Tragedy Girls»

Regi: Tylen MacIntyre

USA, 2017

Hurra, Halloween! Det som innledningsvis ser ut til å være en moderne oppdatering av kultklassikeren «Heathers» (1988), viser seg isteden å være en syrlig slasher-satire som stiller spørsmålet: «Hva om vi lagde en hel film skildret fra synsvinkelen til morderne i en «Scream»-film?». Eller eventuelt: «Hva om skolejentene i «Mean Girls» egentlig var sosiopatiske seriemordere?». Vi møter de tenårige bestevenninnene Sadie (Brianna Hildebrand) og McKayla (Alexandra Shipp) mens de jages av en typisk maskert seriemorder med machete, gjennom skogen utenfor den fredelige småbyen Rosedale. Disse jentene er imidlertid ikke ofre, de er jegere. Sadie og McKayla fanger den innavla seriemorderen Lowell (Kevin Durant) fordi de vil lære av mesteren. Begge er store fans av drapene hans, og har startet sin egen karriere som seriemordere. Mest for å skape blest på sosiale medier med deres «true crime»-blogg «Tragedy Girls». I mellomtiden spenner de Lowell fast til en stol, og låser ham inne i en lagerbygning, bare i tilfelle de vil trenge noen å legge skylda på. Lolz.

Først del av slagplanen er å drepe folk som truer deres fremtidige medieimperium, den andre er rette fokus mot mordene på vbloggen, og den tredje er å melke oppmerksomheten mens de «sørger» foran mobilkameraene. Mer jobb en planlagt, ikke minst fordi sheriffen Blane Welch (Timothy V. Murphy) feilbedømmer flere av drapene deres som ulykker. Jentene har nok av potensielle ofre: den pedantiske heiagjenglederen Syl (Savannah Jayde) våger å kritisere skoene til McKayla, og fortjener dermed å bli partert med sløydavdelingens sirkelsag. Den barske brannmannen Big Al (produsent Craig Robinson) kupper all oppmerksomhet med sin forrykende tale under en minneseremoni, og gjør seg fortjent til å få en vektstang gjennom skolten. Mens McKayla ekstype Toby (Josh Hutcherson) forsegler sin skjebne ved å sanke flere Instagram-følgere enn dem. Bestevenninnene storkoser seg mens de slakter, knivstikker, halshugger og parterer ofrene sine, men den helt store suksessen uteblir. Vennskapet settes dessuten på prøve mens Sadie blir kjæreste med sheriffens følsomme sønn Jordan (Jack Quaid, sønnen til Meg Ryan og Dennis Quaid) – som lever i villfarelsen av at dette er en romantisk komedie. «Tragedy Girls» lirker inn noen referanser til Dario Argento og den franske ekstremgrøsseren «Martyrs» (som oversetteren av de norske undertekstene ser ut til å tro er et dataspill), men er ellers mer opptatt av å skape sin egen skrullete verden enn å etterlikne noe som er laget tidligere.

Brianna Hildebrand har tidligere markert seg som sarkastiske Negasonic Teenage Warhead i «Deadpool», mens Alexandra Shipp spiller superheltinnen Storm i den nye generasjonens «X-Men»-filmer. Sistnevnte har en lei tendens til å overspille litt, men Hildebrand finner akkurat den rette balansen mellom nusselig sjarm og iskald sosiopati. Jeg vil ikke påstå at «Tragedy Girls» som helhet finner den perfekte balansen mellom satirisk humor og blodig alvor, og det er ikke noen dypere menig her hinsides det Donald Trump allerede var demonstrert: at sosiale medier er en boltreplass for selvhevdende narsissister og sosiopatiske skittstøvler.

Dette er allikevel en forfriskende oppviglersk film, av den typen som sikkert vil bli stemplet som dypt problematisk neste gang USA utsettes for en meningsløs skolemassakre. Regissør Tyler MacIntyre viser en villighet til å gå noen skritt lengre enn de fleste amerikanske sjangerfilmer, særlig frem mot den slemme, kompromissløse slutten. Før den tid er ofrene for det mest like selvopptatte som hovedpersonene, og de blir slaktet med en entusiastisk sans for gørrete overdrivelser som forsikrer at vi ikke bør ta noe av dette særlig seriøst. MacIntyre skrur gamle slasher-klisjeer rundt på en oppfinnsom måte, men «Tragedy Girls» er ikke fullt så banebrytende som han ser ut til å tro. Joseph Kahns grovt undervurderte «Detention» (2011) gjorde mye av det samme for seks år siden, men ble knapt distribuert på hjemmekino i Norge. I seg selv god grunn til å feire at «Tragedy Girls» faktisk settes opp på kino her hjemme, der den definitivt skiller seg ut!