Martin Scorseses «Silence» floppet i USA, men er en verdig avslutning på hans teologiske teori med «The Last Temptation of Christ» og «Kundun».

Taus åpenbarelse

Etter å ha opplevd sin største publikumssuksess noensinne med «The Wolf of Wall Street» fulgte Martin Scorsese opp med en film som floppet totalt i hjemlandet.

 

5

DRAMA

«Silence»

Regi: Martin Scorsese

USA, 2016

La gå at «Silence» er et tungt måltid med mye å tygge på: en meditasjon om tro, tvil, systematisk tortur og religiøs forfølgelse – som varer i over to timer og førti minutter. Basert på romanen av Shusaku Endo, som igjen var basert på virkelige hendelser. Boken ble også filmet av japanske Masahiro Shinoda i 1971, men med en mester som Martin Scorsese bak spakene får vi noe enda sterkere. Scorsese har prøvd å få laget dette drømmeprosjektet i over 25 år, og cashet inn all kommersiell godvilje fra «The Wolf of Wall Street» for å få virkeliggjort dette dystre dramaet. «Silence» er åpenbart en film Scorsese har følt et sterkt behov for å lage, en besettelse som plugger seg rett inn i hans katolske tvil og barnetro. Scorsese har stadig beskrevet seg som en frafallen katolikk, men i en alder av 74 år er det bare naturlig at han er mer opptatt av å finne høyere mening med livet sitt.

I det herrens år 1670 drar de portugisiske jesuittprestene Sebastian Rodrigues (Andrew Garfield) og Francisco Garupe (Adam Driver) den farefulle ferden over til Japan. De har hørt illevarslende rykter om deres mentor Cristovao Ferreira (Liam Neeson), som klippefast i troen dro til Japan for å spre katolisismens glade budskap. Isteden sies det at den høyt aktede misjonæren snudde ryggen til Jesus, og nå lever i synd med japansk kone. De to prestene nekter å tro disse blasfemiske ryktene, og begir seg ut på en farefull ferd for å motbevise dem. Rodrigues og Garupe lar seg smugle over grensen fra Kina med hjelp av den fordrukne fiskeren Kichijiro (Yosuke Kubozuka), som frakter dem til den japanske landsbyen Tomogi. Her risikerer de fattige innbyggerne livet for å dyrke kristendommen i dyp hemmelighet, og de to jesuittprestenes nærvær blir ansett som en nådegave sendt rett fra Gud. Katolisisme har blitt bannlyst av Edo-shogunatet, som fremviser nulltoleranse for andre trosretningen enn buddhismen. Kristne blir aktivt jaget og brutalt torturert. Kokt levende, korsfestet, sakte blødd ihjel eller i beste fall halshugget. Eneste sjanse til å overleve er å frasi seg troen ved å symbolsk tråkke på en avbildning av Jesus, eller spytte på et krusifiks. Rodrigues er dypt rørt over landsbyboernes dedikasjon til troen, men det er selvsagt bare et tidsspørsmål før han blir tatt til fange av shogunens silkesadistiske sjefsinkvisitør (Issei Ogata), utsatt for ufattelige grusomheter – og finner ut hva som egentlig skjedde med fader Ferreira.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rodrigues’ tro på Kristus dyp og inderlig, men han er samtidig drevet av religiøs arroganse, kulturell uvitenhet og en nedlatende holdning til alle andre trosretninger. Og tvilen gnager stadig sterkere mens bønnene hans blir møtt med øredøvende stillhet. Hva om det egentlig ikke er noen høyere skapning der ute til å høre bønnene hans? Eller enda verre: hva om det finnes en Gud, som bare ikke bryr seg om menneskenes lidelser? Å se folk som blir torturert, fysisk, psykisk og åndelig i nærmere tre timer kan være i meste laget for de fleste, inklusive de av oss som er livslange Scorsese-fans. «Silence» vander saktmodig av gårde uten å ta nevneverdige hensyn til kommersielle forventninger, og inneholder noen dypt ubehagelige skildringer av utstudert tortur – deriblant en evighetslang scene av japanske katolikker som blir korsfestet i vannkanten og sakte slått i hjel av tidevannet. Filmen stiller dessuten noen ubehagelige spørsmål: om hvor grensen går for religiøs overbevisning, om misjonering som imperialistisk maktfaktor og om selvbedrag som beskyttelse mot livets lidelser.

Jeg tror slett ikke at Martin Scorsese har blitt nyfrelst på gamle dager, men han er en av de ytterst få filmskaperne som takler dette temaet på en måte som kan forene sterkt troende med oss evige skeptikere. «Silence» er iscenesatt med skarp intelligens, stor empati, moralsk tvetydighet og en åndelig nysgjerrighet som er betydelig mer interessant enn den sakrale kornåkervirringen til Terrence Malick, eller den endimensjonale, sadomasochistiske fanatismen til Mel Gibson. Dette er trolig Scorseses smaleste, tyngste og vanskeligste film i en karriere som spenner over femti år - men en verdig avslutning på en teologisk trilogi som startet med «The Last Temptation of Christ» og «Kundun». Scorsese hevder ikke at han sitter på noen svar her, men han stiller sannelig de rette spørsmålene.