Film

På gjengrodde stier

Et nyansert, velobservert og veldig velspilt arthouse-drama om mennesker det er litt stridt å opparbeide den helt store sympatien for.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Dagen i morgen»

Regi: Mia Hansen-Løve

Ty./Fr. - 2016

Den franske (men veldig danskklingende) filmskaperen Mia Hansen-Løve utforsker nok en gang sine nærmeste. Hennes forrige film var DJ-dramaet «Eden», basert på opplevelsene til hennes bror Sven. I Gullbjørn-nominerte «Dagen i morgen» holder hun seg i familien; med en historie basert på opplevelsene til sin egen mor Ole. En universitetsprofessor som har forfattet flere lærebøker om filosofi, og som gikk igjennom en opprivende skilsmisse mens Mia var i tjueårene. I «Dagen i morgen» har hun fått navnet Nathalie Chazeaux (Isabelle Huppert). Hun har for lengst lagt 68-generasjonens idealisme bak seg, og lever et trygt middelklasseliv sammen med ektemannen Heinz (Andre Marcon), også han en distingvert filosofiprofessor som er blitt mer konservativ med alderen. Etter 25 år sammen forteller Heinz at han vil forlate Nathalie til fordel for sin hemmelige elskerinne. Nathalies reaksjon er like pragmatisk som troverdig. Ingen overdrevne følelsesutbrudd eller selvmedlidelse, ingen stor dramatikk. Bare en nummen skuffelse, og en diskret krise. Hun ser ut til å savne hagen i sommerhuset mer enn ektemannen, og føler tomrommet mest i bøkene han plukket ut fra bokhylla på vei ut døren.

Separasjonen er ikke den eneste drastiske forandringen Nathalie må forholde seg til. Hun har en psykisk ustabil mor som må plasseres på et kostbart pleiehjem. Og forleggeren hennes er mer fokusert på salgstall og markedsføring. Nathalie legger litt for stor vekt på å overbevise alle om at hun klarer seg helt fint, og ser frem til den totale friheten. Men det er et åpent spørsmål akkurat hva denne friheten tilbyr for en godt etablert kvinne i slutten av femtiårene. De voksne barna lever sine egne liv, tilfeldig sex frister ikke. Det er for sent å starte på nytt, men det gamle er borte. Litteratur og undervisning er fortsatt de tryggeste havnene. Undertegnede har for å være ærlig et mye nærmere forhold til «french house»-elektonika enn lettere pretensiøse akademikere i som siterer Schopenhauer ved middagsbordet – men Mia Hansen-Løve skildrer begge miljøer med tilsvarende høy autentisitet, og Isabell Huppert er totalt overbevisende her.

I en mer konvensjonell film kunne det være lettere å ane hva som skjer videre. Kanskje Nathalie innleder et forhold til sin tidligere student Fabien (Roman Kolinka), en radikal idealist som har flyttet til en avsidesliggende bondegård for å skrive. Muligheten er absolutt der. Hva om hun lar den nevrotiske moren flytte inn i leiligheten sin, og de utviklere et tettere bånd? Virker plausibelt. Hun kan eventuelt slå seg sammen med en gruppe elever som starter et nettsted om filosofi, som gir henne et nytt perspektiv på tilværelsen. Kanskje Nathalie flytter inn i et kollektiv sammen med en gjeng yngre radikalere, eller til slutt blir gjenforent med ektemannen? Alle disse valgmulighetene åpenbarer seg i løpet av filmens gang. Men det er ingen tilløp til melodrama her, og «Dagen i morgen» nekter å gå de forutsigbare retningene. Dette er i stor grad en film om veivalgene som ikke blir tatt. Om forventede hendelser som aldri skjer; romanser som aldri materialiserer seg, gjenforeninger som ikke finner sted, en ny filosofisk oppvåkning som uteblir. Livet fortsetter, helt til det slutter. Alt vi kan prøve å gjøre er å holde tritt så lenge det varer.