Film

Refn slipper løs demonene

– La oss omfavne framtida i stedet for å bekjempe den, sier Nicolas Winding Refn. Med filmen «The Neon Demon» utfordrer han først og fremst nåtida.

Nicolas Winding Refn i sin egen åpningsscene fra «The Neon Demon», med Elle Fanning.

Nicolas Winding Refn mener Lars von Trier er over og ut, og krever selv plassen på den danske filmtronen. Nå har hans kontroversielle kunsthorrorfilm «The Neon Demon» – skandalen fra årets Filmfestival i Cannes som fikk kritikere til å storme buende ut av salen – norsk kinopremiere. Den åpner med en blodig ung modell på en sofa, og den slutter ikke før vi har vært innom ekstrem narsissisme, psykisk vold, skrekkinnjagende forfølgelsesscener, kannibalisme og nekrofili. Med andre ord en klassisk cocktail fra mannen som lagde «Pusher»-trilogien, «Valhalla Rising», «Only God Forgives» og suksessen «Drive».

En simpel fiende

– Når alle vil vel, blir alt hverdagslig. Spesielt i Skandinavia er det nærmest et premiss innen kunsten at alle skal være hyggelige med hverandre. Jeg innbiller meg at dette er et resultat av et post-sekstitallsopprør som la et sosialdemokratisk teppe over all konflikt, og som sier at alle skal være like. Jeg ser det som min oppgave å påse at ikke alt blir likt.

– Janteloven er seiglivet i Danmark, som i Norge?

– Janteloven har gjort mer for å ødelegge kunsten i Norden enn noe annet. Janteloven er kreativitetens simple fiende. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å knuse den, slår Refn fast.

Også jubel

Om det ble buet under verdenspremieren i Cannes ble det også jublet. Filmen deler sitt publikum i to polariserte leire, der den utforsker skjønnhetsjaget og narsissismen i motemiljøet, her nærmere bestemt Los Angeles dit 16-årige Jesse kommer fra gud-vet-hvor og forfører et miljø der jaget etter ungdom eskalerer og «pensjonsalderen» ligger på rundt 20 år. I underteksten ligger vår tids behov og press for å bli sett, særlig blant unge jenter. Selv har Refn i årevis vært omgitt av skjønnhet, og nevner sin egen familie med skuespilleren og dokumentarregissøren Liv Corfixen og parets to døtre, nå i tenårene. Og han er preget av mange oppdrag som regissør for reklamefilmer for glamorøse motevaremerker. På telefon fra København forteller han at han i forbindelse med «The Neon Demon» like godt har funnet fram 16-åringen i seg selv, den feminine siden av den, i en film der jentene definitivt er det sterke kjønn.

– Jeg ville lage en horrorfilm om skjønnhet og galskap. Jeg ville følge min indre fetisjfantasi om hvordan det er å være en 16 år gammel vakker jente, og alt det fører med seg av det de begjærer og det de forårsaker når fascinasjonen for skjønnhet går over i besettelse og hvordan dette forsterkes i en digital tidsalder. Det er noe forførende ved sammenhengen mellom skjønnhet og tenåringer utfordrer omgivelsene, men det hele er veldig kompleks fordi det sier så mye deg som person. Skjønnhet er skremmende, fordi det reiser så mange spørsmål, sier Refn.

Mystikk

Han drar en parallell til det å vokse opp i Danmark, med H.C. Andersen og Brødrene Grimms eventyr som barnelektyre.

– Skjønnheten har alltid vært omgitt av mystikk, og det har alltid fascinert oss gjennom eventyrene og mytologien. Kanskje spesielt i Skandinavia, hvor det vakre i fysisk forstand er blitt gjenstand for en særlig sterk forfengelighet og et begjær som ble den sentrale drivkraften i eventyrtradisjonene. Disse eventyrene hadde en avgjørende betydning for meg.

– Hva er skjønnhet for deg?

– Alt er skjønnhet. Ikke bare hva du ser rundt deg, men hva du føler. Skjønnheten er over alt og i alt, og i det ligger det noe skremmende, sier Refn, som understreker at det ikke er viktig for han å unngå klisjeene rundt skjønnhet, narsissisme og eventyrlig begjær.

– Dette er jo bygd på klisjeer. Filmer som dette har alltid handlet om skjønnhet og begjæret etter skjønnhet, men på toppen av det blir vår oppfatning preget av at skjønnhet i stadig større grad forbindes med det stadig yngre. Med «The Neon Demon» har jeg laget horrorversjonen av skjønnhet, ikke i klassisk forstand men ut fra fascinasjonen for kombinasjonen av glamour og vulgaritet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nekrofili

En scene som har fått mye oppmerksomhet framstiller lesbisk nekrofili, med Jena Molone som spiller Ruby, en sminkør som arbeider deltid med å sminke døde mennesker. Hun er den første som blir henført av Jesses uskyldsrene framtoning.

– Du har sagt at nekrofiliscenen er filmens sentrale omdreiningspunkt, men var den også utgangspunktet for «The Neon Demon»?

– Nekrofiliscenen er sentral i filmen fordi den karakteriserer figuren Ruby som person. Hver jente i filmen representerer en gitt personlighet. Du har Gigi som er ex-supermodellen som ikke lenger får oppdragene, du har Ruby som skaper skjønnheten og du har Sarah som representerer den indre begjæret. Det er en kompleks sammensetning av ulike personligheter som skaper denne helheten, og nekrofiliscenen var nøkkelen til det hele. Men nei, den var ikke begynnelsen. Det er åpningsscenen som utgjorde begynnelsen. Den har jeg tenkt på i årevis, og den er essensen for hele filmen, sier han om scenen der Elle Fanning ligger på en sofa med blodet dryppende fra halsen ned i en dam som gir gjenskinn på gulvet.

Fanning er kjent fra «Super 8» og «Maleficent», og «The Neon Demon» vil ikke dempe farten hun har mot en plass blant Hollywoods mest lovende unge skuespillere.

– Jeg hadde to alternativer for hovedrollen. Enten en helt ukjent skuespiller, eller Elle Fanning. Kona mi har sett Elle Fanning i noen filmer, og fikk meg inn på tanken om at hun ville være perfekt i rollen. Hun kom hjem til meg for en audition og jeg spurte enkelt og greit om hun ville ha den, sier Refn, som framstiller det meste som «enkelt og greit», også samarbeidet med fotograf Natasha Braier som igjen har bidratt til en Refn-film som er blendende vakker i all sin urolige skjønnhet, et fargespekter der neonspektret spilles opp mot handlingens farlige understrømmer.

Elsker Danmark

– Det handler om å følge instinktet, og intensjonen i utgangspunktet var at hvert bilde i filmen skulle være som et stillbilde fra en motereportasje, sier Refn, som også i andre henseende følger instinktet. Det går lett en kule varmt når Refn åpner munnen. Som når han på pressekonferansen i Cannes sa blant annet følgende om sin eldre landsmann Lars von Trier: «Han har gått for mye på stoff, han er helt ferdig».

– Har du snakket deg ut av den danske filmbransjen for godt nå?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg elsker Danmark, men jeg vil skape underholdning og måten underholdningsbransjen og massemedia er sammensatt på gjør at det er mye lettere å forholde seg til det engelskspråklige og til det amerikanske, både når det gjelder hvem du jobber med og når det gjelder distribusjon. Faktum er at filmbransjen er en global industri, men det betyr ikke at jeg ikke kommer til å jobbe i Danmark igjen.

– Så det du sa om Von Trier i Cannes er bare en måte å røske opp i det hverdagslige på?

– Jeg bryr meg ikke. Lars har laget veldig mye bra, og hva jeg sier spiller ingen rolle fra eller til. Men Cannes var fantastisk, det beste for meg noensinne!

Mode Steinkjer

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen