Døden går på vers

5

Drama

«Macbeth»

Regi: Justin Kurzel

England, 2015

William Shakespeares korte og intense drama «Macbeth» (1606) har fått en filmatisering som stinker av blod, grådighet og tapte illusjoner. I denne tolkningen tar den australske regissøren Justin Kurzel og skuespiller Michael Fassbender en rekke egenrådige valg for å drive motivasjonen i handlingen til nye ytterpunkter, alt mens den skotske krigerkongen etes opp av maktbegjær, nag og det vi i dag ville kalt posttraumatisk stresslidelse. Når det er blitt en versjon av Macbeth som med overmot tåler å bli målt mot Akira Kurosawas «Throne Of Blood» og Roman Polanski «Macbeth», er det også fordi samspillet mellom Fassbender og Marion Cotillard går opp i en høyere enhet i sin streben etter å sammenfatte Shakespeares originale språk, på vers og rim, med den rå middelalderske tidskoloritten og et moderne, voldsmettet filmspråk.

Kurzel lar det åpne skotske høylandet være kulisse for blodige, hardbarkede slag og morderiske tablåer med actionsekvenser en Zack Snyder verdig, særlig i vekslingen mellom sakte film og handling i realtid. Dette filmatiske grepet av forrykket tid siver inn under mystikken som er ett av kjennetegnene ved «Macbeth», de tre heksene som viser seg for Macbeth etter en slagseier og gir han tre spådommer angående hans karriere. De to første formaner at han skal bli utnevnt til thane (jarl) av først Glamis, så av Cawdor. Det tredje er at han skal bli konge. Den lojale Macbeth, i Kurzels film halvt kriger, halvt hærfører, kaster den siste spådommen av seg, men forteller den til Lady Macbeth, en av Shakespeares mest gåtefulle kvinneskikkelser som drives av makt og sannsynligvis galskap, men også av sorg slik denne tolkningen foreslår når de gjør Shakespeares vage beskrivelser om et barn til hennes og Macbeths døde arving, en scene som åpner hele denne filmversjonen av stykket.

Det er Lady Macbeth som gjennom fornærmelser og lempe får Macbeth til å drepe kong Duncan (David Thewlis) for selv å innta tronen sammen med henne som dronning. Det er bare starten på en voldsspiral som Kurzel får god fart på, men også tyngde og atmosfære skapt ut av stykkets nydelige prosa og et landskap drapert i tåke og blodrød dis, omhyllet av broren Jeb Kurzels skjebnemusikk. Alt handler om blod og blodslinjer, fra den de selv mistet i barnet som døde, til hoder som kappes på grunn av blodet som utgjør en trussel mot Cawdors kongslinje.

Et mektigere Shakespeare-drama på film har man knapt sett, og skuespillet bærer fanen. Cotillard går fra den bleke og målbevisste dronningen til et skrik av en prestasjon i den berømte søvngjengerscenen som blir filmens høydepunkt i skuespillerøyemed, en jagende intens reise inn i fortapelsen. Fassbender som Macbeth syder av paranoid oppløsning bak den krigerske masken han som konge holder foran sine undersåtter, sine fiender og frender, mens han innrømmer angstens krypende lammelse: «Oh, full of scorpions is my mind, dear wife».

Språket og dialogen kan være utfordrende, men fungerer bedre her enn i andre nyere Shakespeare-filmatiseringer, som for eksempel «Coriolanus» der dialogen stivnet i møte med et mer klaustrofobisk filmspråk. I «Macbeth» flyter språket storslått som elver gjennom Skottlands høysletter. Når volden skifter fra å være en ytre effekt til å bli en indre skjærsild i handlingen, blir replikkene stykkets fremste våpen. De mestrer Fassbender og Cotillard til fulle, sammen med et øvrig skuespillerensemble som kjenner Shakespeares kraft. Det er en imponerende og i alle ledd rystende filmopplevelse med dramaet som forheksende element, et drama som ikke lar oss glemme hvilken effekt krig og maktkamp har på enkeltindividet og dets omgivelser.